- Klimaendringene sett fra India - 16.10.2008
Vår statsminister har utgitt Indias nasjonale aksjonsplan for klimaendringer. For de som er engasjert i klima- og miljøspørsmål, virker planen kanskje ikke spesielt ny eller radikal. Men, slik jeg ser det, stadfester den at India kan utvikle seg i en annen retning, fordi ”landet er i et tidlig stadium av utvikling”. Med andre ord, landet kan hoppe over til en lav-karbon økonomi, ved å bruke nye og moderne teknologier, og ved å handle annerledes. Planen prioriterer også nasjonal handling ved å definere åtte målområder – fra solenergi til klima forskning – som vil bli fulgt opp i detalj av statsministerens Råd for klimaendringer.
Men planen er svak når det handler om hvordan India ser resten av verden i denne ekstraordinære krisen. Klimaendringer er en global utfordring. Vi skapte den ikke, og, til dags dato, bidrar vi lite til globale utslipp. Vi er, faktisk, klimaofre.
Konkurranse
La oss også være klare på et punkt: Internasjonale forhandlinger om klimaendringer stinker. Stemningen er krigersk og egosentrisk. ”Klikken” av rike land, som en gang var enige om ”felles men differensierte” ansvarsområder (hvilket vil si at landene vil handle basert på deres bidrag til problemet), holder på å lære harde lekser. Deres utslipp har ikke minsket de siste femten årene, de har økt. Nå leter de etter en måte de kan tilfredsstille deres grønne valgkrets, men samtidig opprettholde økonomisk vekst og sørge for at industriene deres holder seg konkurransedyktige.
Denne strategien har mange sider og aktører. Klima-verstingen nummer én, USA, tillates å peke en finger mot Kina, India og andre land i utvikling. USA kommer seg unna gang etter gang ved å si at hvis disse landene ikke handler, vil heller ikke de. Selv om dette betyr å ignorere at USAs utslipp, allerede en fjerdedel av samlede globale utslipp, har økt. Selv om det betyr å godta hva USA sier: at deres utslipp vil nå toppen etter 2025, ti år etter hva forskere sier er det minst risikable målet for globale utslipp å nå høyden, før de minsker.
For det andre, denne strategien lar guruen av energi effektivitet, Japan, bidra med et alternativt ”veikart” som rett og slett er en vinn-vinn løsning for deres egen industri. For det tredje, ”den grønne keiseren”, EU, kan bruke tøffe ord, for så å trekke seg på strategiske tidspunkt for pragmatismens skyld. Scenen er nå satt for siste akt av dette dødelige klima-spillet. La oss se på nyere hendelser.
Frivillige mål
Ved G8-møtet i Tyskland i 2007 ble lederne av den rike verden enige om å ”seriøst vurdere et mål om å halvere verdens klimagass-utslipp før 2050.” Ved Climate Change COPs møte i Bali, Indonesia, i desember 2007, viste EU seg skeptiske til et forslag om å redusere industrialiserte lands utslipp med 24-40 prosent av 1990 nivåer før 2020. Det var en hel snuoperasjon som fant sted ved dette møtet. Tidligere mål forsvant; hva som kom i stedet var en streben etter å kunne la rike land sette frivillige mål eller beslutninger om å redusere utslippene.
La oss spole tilbake til Februar, 2008. Japan – nåværende G8-president – foreslo å sette mål for 2050, ikke for totale utslipp men for å redusere ”utslippsintensiteten”, (merk: det vil si utslippene i forhold til produksjonen) i forskjellige sektorer. Dette forslaget åpner for ”merking” av alle de store utslippernes forurensende sektorer, samt innføring av høy-kvalitet teknologi for å redusere utslipp i disse industriene. Det inkluderer forpliktelser fra land som India; det identifiserer de beste teknologiene og praksis for spesifiserte sektorer – som, naturligvis, skaper store forretningsmuligheter for de landene som sitter på slik teknologi, som Japan.
Forslaget går videre til å kreve tollreduksjoner på disse miljøvennlige teknologiene. Dermed kan tap snu seg til fortjeneste og Japan kan selge dyre produkter til alle de stakkars forurensende typene. Fantastisk. Midt i alt dette har USA akselerert sitt eget klimaangrep. De hadde allerede gjennomført et kupp ved å samle alle store utslipperne – inkludert Kina og India – i en gruppe, hvilket tilslører, ja kanskje fjerner forskjellene mellom rike land som ved avtale er juridisk forpliktet til å handle, og andre. De overtalte land som India ved å tilby amnesti: Bli med i vår klubb, og vi vil beskytte deg fra forpliktelser.
Ny taktikk
Nå, med skiftende interne stemninger, har USA skiftet taktikk. Heller enn å unnvike alle forpliktelser, vil de se India og Kina sette frivillige mål – ”aspirational”, som de sier. Disse to er brakt inn, og USA ender opp med å beskytte seg selv, for disse målene er satt for 2050, ikke for de midlertidige målene for 2020. Langt nok vekk for å tillate dem å ikke foreta seg noe annet enn å øke utslipp og fortsette å vokse. Klimamord. Men hvem bryr seg?
Japan og USA (og alle rike land som gjemmer seg bak deres skjørter) er fast fiksert på en enda bedre avtale. De har foreslått å endre året brukt til å måle veksten i utslippene. Slik det er nå, må rike land redusere utslipp i forhold til det de slapp ut i 1990. Men deres utslipp har økt siden den tid: USA med 20 prosent; Japan med 7 prosent; Australia med over 35 prosent. Også EUs utslipp har økt. Dermed har Japan foreslått å endre året fra 1990 til 2008 slik at all vekst i mellomtida blir ”tilgitt”. Så praktisk.
I juli møttes forhandlere i Seoul, Korea, for å konfrontere denne agendaen. USA og Japan sto imot de midlertidige målene for 2020 og gjorde India og Kina til syndebukker. Og ved G8+5 møtet i Hokkaido, Japan, vil vår statsminister bli gitt samme behandling. P.S. G8 møttes og ble enige om 50 prosent kutt før 2050, men de satte ingen baseline. De satte ingen midlertidige mål, men kvernet om faktum at ingenting kan bli gjort uten India og Kina. Patetisk. Kriminelt. Det er på tide vi viser veien fremover – ikke bare for USA, men for resten av verden.
The Centre for Science and Environment (CSE) ble grunnlagt i 1980 av en gruppe ingeniører, forskere, journalister og miljøaktivister og er i dag en av Indias ledende miljøorganisasjoner innen bærekraftig ressursbruk. Organisasjonen jobber for konkrete løsninger på Indias mange miljøproblemer. Sunita Narain ble medlem i 1982. Kronikken er tidligere publisert på www.climateact.no.
