For noen av oss, som jeg, som var vant til det kjedelige klimaet i Lima i Sør-Amerika, er og var det norske klimaet en kjempeutfordring. Lima har bare to årstider, sommer og vinter. Sommeren er selvfølgelig strålende, men vinteren er grå og fuktig. Det regner aldri virkelig i Lima, og snør gjør det aldri, stormer er meget sjeldne og vi ser aldri lyn eller hører torden. Men Norge, som hele den nordlige delen av kloden har fire lett gjenkjennelige årstider.
(U)værmeldinger
De første årene i Norge var jeg ikke opptatt av, eller rettere sagt ikke bevisst på, alltid å sjekke (u)værmeldingene, eller i det minste ta en kikk ut av vinduet. Denne uvanen har i noen tilfeller ført til at jeg har frosset halvt i hjel på en vanlig hverdag. Min første høst i Oslo var riktig forferdelig. Jeg var glad i skogen og trærne – en annen sjeldenhet i Lima – som pynter hele landskapet i gule og oransje farger. En dag – dagen var faktisk så usedvanlig strålende med sol som skinte fra knallblå himmel, at jeg trodde sommeren var kommet tilbake – ville jeg gå en tur. Fornøyd dro jeg en t-skjorte over hodet og var på vei ut i det fine været. Men datteren min ropte til meg: – Far, far! Ikke glem at klimaet her i Norge ikke er som i Sør-Amerika! Det er høst nå! – Selv jeg kan se når sola skinner, svarte jeg. Noen timer senere var jeg tilbake, og måtte gå rett til sengs. Det var like før jeg utviklet en alvorlig lungebetennelse. Det at sola skinner, betyr ikke nødvendigvis at det er varmt her i dette merkelige landet, har jeg nå forstått.
Og enda verre: Når sola endelig kommer, og du er sjeleglad og vil ut og spasere litt, vet du aldri når det gledelige avbrekket fra kulda ødelegges av vind, lyn og torden, og dessuten blir du gjennomvåt, for du hadde ingen paraply, og regntøy er det ingen som har hørt om i Lima.
Lærepenge
For ikke å snakke om vinteren. Jeg har ødelagt mangt et skopar, fordi jeg brukte så lang tid på å innarbeide vanen med å sjekke værmeldingen, eller i hvert fall høre på min datter som fortvilet roper etter meg når jeg skal ut: – Far, far! I dag blir det snø! Selvfølgelig går jeg stadig ut med lave sommersko som slett ikke tåler den grusomme, sølefargede sørpa som legger seg i gatene når det snør i Oslo.
Men min kraftigste lærepenge fikk jeg en tidlig morgen da jeg hadde bestemt meg for å ta en joggetur. Enda en gang var det min datter som forgjeves prøvde å advare meg: – Far, far! Idag er det null grader! – Null grader? Bare det, sa jeg helt uvitende om hva null grader betyr en vintermorgen i Norge. Jeg tok joggeskoene jeg var vant til å bruke, og la i vei på den frosne stien. Straks etterpå skled jeg gloriøst på en frossen vannpytt og gikk på ryggen med full kraft. Jeg vet ikke hvordan, men heldigvis unngikk jeg benbrudd, men fikk et så stort og voldsomt blåmerke at det fremdeles er synlig syv år senere, og konkurrerer med min medfødte mongolske flekk.
Evig ryggsekk
Men etter hvert lærte jeg masse. Blant annet at det er helt unødvendig å fryse så lenge man vet å kle seg riktig. Jeg husker alltid å ikke glemme min paraply, sommer som vinter. Og selvsagt har jeg med meg skjerf, hansker og en god ullue. Og jeg går alltid med ryggsekk. I begynnelsen forsto jeg ikke hva nordmenn skulle med denne evinnelige sekken, men nå vet jeg at ryggsekken egner seg utmerket til å oppbevare klær som man aldri kan vite når man trenger. Tanken er å være forberedt på alt.
Jeg har utviklet respekt for spådommer om været, og når det spås snø tenker jeg alltid først på riktig skotøy. Men jeg må ærlig innrømme at jeg ennå ikke har lært å bruke adekvate regnstøvler. Det er en helt annen kultur. Jeg kunne aldri tenke meg å gå med støvler midt i byen. Men sola lurer meg ikke lenger om høsten.
