Jeg er blitt så gammel nå at mor og bestemor for alvor har begynt å tenke på ekteskap. Mitt ekteskap altså. Og de som nå tenker at dette var fæle nyheter får tenke seg om. Egentlig er det ganske morsomt, men mest fordi jeg ikke tar det så alvorlig. Det er interessant å se hvordan prosessen fungerer fra innsiden. Og foreløpig kan jeg trekke den noe bastante konklusjonen at som lærerstudent, og da særlig hvis du studerer språk og samfunnsvitenskapelige fag, stiller du ikke særlig høyt på lista over potensielle ektemenn. Og godt er det, får en si. Det tar seg jo ikke ut at en som prinsipielt er mot ekteskap, nettopp skulle inngå et. Og for de som lurer: skal du høyt på lista bør du være lege, jurist eller ingeniør. Men hvem bryr seg om den +%/&$ lista.
I denne omgang kan vi bruke lista til å belyse et annet problem. Det er mange norsk-pakistanere som tar høyere utdannelse nå. Og det er bra. Men jeg møter stadig flere med akademisk utdannelse, bachelor- eller mastergrad, som er mer eller mindre ”høye på pæra”. Og det er ikke så bra. Det engelske ordet cocky er meget beskrivende.
Det er en hårfin grense mellom stolt og ”overstolt”, eller cocky. Og det er ingenting i veien med å være stolt, faktisk så burde flere være stolte, men å gå over grensen og bli overstolt er ikke så bra. Mener jeg i hvert fall.
La meg forklare. Hvis du for eksempel har en akademisk utdannelse, la oss si en mastergrad. Og du er stolt av det. Men du behandler eller oppfører deg overfor andre som om de er underlegne deg. Som om de er dumme og kanskje til og med litt bondske. Alt dette med grunnlag i at du har en høyere utdannelse som de andre ikke har. Da er du overstolt. Åndssnobberi kan det også kalles.
De siste hundre årene har klasseskillene i Norge blitt mindre definerte. Da særlig fra 1950-tallet og utover. Men innen det norsk-pakistanske miljøet, hvis det kan defineres som ett miljø, har klasseskillene nå begynt å bli mer tydelige. Og det skillet som synes tydeligst er det mellom de med akademisk utdannelse og de uten. Nå kan det høres ut som om jeg kaller alle med akademisk utdannelse for åndssnobber. Det gjør jeg ikke, men det er en tendens til økende overstolthet.
For enkelhets skyld kan vi kalle disse to klassene for åndsklassen og arbeiderklassen. Øverst i åndsklassen er leger, jurister og ingeniører. Hvis du for eksempel ser på utdannelsen til norsk-pakistanere som deltar i det offentlige ordskiftet vil du fort finne ut at han eller hun er lege eller jurist. Eller så er vedkommende medisin- eller jusstudent.
På veien mot et klasseløst samfunn, som hvis jeg skal være ærlig er en utopi, må vi ikke glemme at det nå er i ferd med å oppstå hva vi kan kalle ”en klasse innad i klassen”. Dette forutsetter selvfølgelig at man godtar påstanden om at det oppstår et klasseskille mellom hvite nordmenn og mørke nordmenn.
Og helt til slutt: åndssnobberiet må ”bekjempes” uansett hvor det kommer til uttrykk.
