2008 ble året hvor Oslogutten og norsk-marokkaner Mohammed “Moa” Abdellaoui fikk sitt gjennombrudd for hovedstadsklubben. Og det ble hele tre mål i en uforglemmelig cupfinale sist søndag. Nå har topplaget i nederlandsk fotball FC Groeningen lagt inn et tilbud på 35 millioner kroner på 23-åringen.
For en klubb som profilerer seg som Oslos mest kulturelt mangfoldige er det et pluss at man på vei til cupgullet har fått hjelp av norsk-kappverdianeren Freddy dos Santos, norsk-marokkanerne Amin Nouri og Mohammed Fellah, norsk-iraneren Adnan Haidar og norsk-inderen Harmeet Singh. I tillegg har stallen en trofast dansk venstreback, en amerikansk keeper, en serber utnevnt til årets spiller i sitt eget hjemland for noen år tilbake og en jamaicaner som har spilt på toppnivå i engelsk Premier League.
Vålerengas triumf handler om at den har inkludert spillere med en annen spillestil enn det erkenorske gjennombrudds- og langball-spillet, og latt dem være gode på sin måte. 166 cm høye Fellah er minstemann på laget, har lavt tyngdepunkt, er kjapp og god med ballen, en typisk løkkespiller. Abdellaoui er rettvendt, sterk i duellene og en spiss med målteft, faktisk lagets toppscorer i år.
Spørsmålet her er: hva er det “Enga” tror på som flere offentlige instanser for integrering og ikke minst også bedrifter ikke klarer, ikke evner, eller enda verre (hvis sant) ikke har vilje å se nærmere på? Jeg vil tro det handler om at idrettsverdenen, spesielt fotballen, i større grad klarer ikke bare å se, men også å anerkjenne og ta vare på noe som vi bør kunne kalle “kompetansen i det mangfoldige”. Rett og slett at det finnes mange måter å være god på. Kanskje burde arbeidslivs- og bedriftledere, samt sentrale folk i integreringsinstanser prøve å lære av fotballmiljøet?
Tidligere i år skrev Utrop om flere minoritetspillere i norsk toppserie og intervjuet flere fremtredende figurer i Fotball-Norge. Flere mente fotballmiljøet, tidligere en av verstingene når det gjaldt ekskludering og rasisme (og hvor situasjonen mange steder rundt om i Europa dessverre ikke har forbedret seg noe særlig), tok fatt i problemet. Rasismebøter slår hardt ned på spillere og supportere som ikke greier å styre seg, og stadig flere norske klubber tar hensyn til alternativ trening og kosthold for spillere som trenger “ekstrahjelp” under ramadanmånedens slit. Å være troende og fastende muslim bør altså ikke være noe som helst hinder for å være lagets bestemann.
Under en konferanse for et par år siden uttalte NFFs generalsekretær Karen Espelund at “forbundet har som mål å være et av de største antidiskrimineringsorganisasjonene i Norge”. Å gå ut i offentligheten og si dette er ganske ambisiøst, siden det forutsetter handling og konkrete resultater fra dag én. Og selv om fotballmiljøet fortsatt har en vei å gå, så mener jeg andre samfunnsaktører som f. eks bolig- jobbsektoren, samt offentlige antidiskrimineringstanser bør kunne ta en titt og se på hvorfor fotballen og idretten faktisk i stor grad lykkes i sin integreringsstrategi. Hvis vi skal ha flere Abdelloui´er og Fellah´er både på og utenfor banen, sier jeg bare “look to the løkka-boys!”
