- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Selv om jeg ikke har lyst, er det vanskelig å la være å kommentere valget av USAs president. Valget av Barack Hussein Obama 4. november er uten tvil en milepæl. At han blir et forbilde og en inspirator er det ingen tvil om.
De fleste også i Norge har understreket at Obama er jo svart…! Selv fargeblinde kunne likevel selv ha lagt merke til fargen. Men hvorfor og når er hud, hårfarge, kjønn, tro eller seksuell orientering relevant? Svaret er enkelt: Når den ikke er hvit, troen ikke-kristen og en er homofil/lesbisk. Det var få som fant det nødvendig å understreke at de 43 presidentene i USA til nå har vært hvite, menn, kristne og heterofile. Det inngår i det som oppfattes normalt og selvsagt – få legger merke til slikt, og likevel vurderes og måles alt annet ut fra det – men hvorfor?
Etter 500 århundrers historie med kolonialisme, okkupasjon, slaveri og undertrykking viser Obamas seier at den samme historien kan overvinnes i eget land og ved hjelp av folket. Seieren må deles både med de dyktige strateger og et effektivt valgkampmaskineri, unge som engasjerte seg sterkt og med alle de millionene som i århundrer har kjempet for like rettigheter og likeverd i et land som nektet mennesker disse kun på grunn av sin hudfarge, tro eller historie. Fra ”I have a dream” til ”Yes we can” var rettighetskampen intensivert av mange; det være seg på den politiske arena eller på idrettsbaner.
Verden har endret seg siden Alis uttalelse, men poenget var at hvem som presenteres som normal og avvikende, stygg og pen, helt og slem har konsekvenser både for svarte og hvite mennesker. Altså uttrykkene ’svarte fan’, ’for svarte’, ’svart arbeid’ og ’svart samvittighet’ har en mening og årsak! Den som kontrollerer bildene, kontrollerer verden. Hollywoodfilmer har i årrekker formidlet at en hvit cowboy er snillere og bedre enn en såkalt indianer, og en hvit mann er bedre enn en svart og derfor må han alltid være hovedperson som alle skal identifisere seg med. Heldigvis har trenden, siden den gang afroamerikanske skuespillere bare var nødvendig staffasje for filmens hvite riddere, gått gradvis forbi. Trenden nå er å ha heltepar på tvers av raseskillene – en slags svart-hvit allianse som begynte på 80-tallet med Eddie Murphy og Nock Nolte.
De spilte radarpar i “48-timer”. Hollywoods filmindustri var i forkant skeptisk til om publikum var klare til å se to helter med ulik hudfarge opptre på likeverdig grunnlag. Men det gikk bra, filmen ble en kassasuksess og siden er det blitt stadig mer slikt samspill på tvers av raseskillene; helteparene Danny Glover og Mel Gibson, Morgan Freeman og Brad Pitt etc. “Mord i Det hvite hus”, med Wesley Snipes og Diane Lane og “The Long Kiss Goodnight”, med Geena Davis og Samuel L. Jackson, hadde til og med en tøff kvinnelig helt. Men agenten 007 Bond er fortsatt hvit med britisk aksent!
Trendskiftet var ikke resultat av at borgerrettsforkjempere som Martin Luther King, Mohammad Ali eller Malcolm X hadde inntatt Hollywood, men enkle økonomiske kalkyler – det handler om businessmenn som fant ut at “raseintegrasjon” selger. Som Will Smith uttalte en gang: ’Hollywoods favorittfarge er grønn, som fargen på dollarsedlene.’ Penger og folks økonomi ble også viktig i valgkampen i USA! Nettopp Hollywood har i det siste forberedt publikum på å venne seg til tanken om at en fremtidig president i USA kan være afroamerikaner, spansktalende amerikaner eller kvinne. Nå bærer afroamerikanske helter gode roller alene og verdensscenen er klargjort for Obama.
Enslig svale gjør ingen sommer, har visst nok Aristoteles sagt. Vi får håpe at den nyvalgte presidenten bruker andre midler for å få til endringer, men USA vil neppe gi slipp på sitt privilegium som supermakt. Her er hudfargen uvesentlig – penger er fortsatt viktigst. De fleste liker å verne om egne interesser og vise muskler. Da ser en verden i svart-hvitt… og ikke grønt. Så vi får venne oss til tanken om en svart mann i Det hvite hus. Blir den svarte mann hvitere, eller Det hvite hus svartere – ja det gjenstår å se!
