- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
En del av det tapte fotspor
Rullet seg på mine ben
Og nådde målet med meg
Diktet heter ”Det tapte fortspor” og er skrevet av pakistanskfødte Faisal Hashmi i diktsamlingen ”Som en forvirret i en viss tid” som utgis i disse dager. – Poesi har egen kosmos, sier Hashimi. Han knytter ikke diktingen til noe tid eller sted. For han er poesi en egen verden.
Hashimi er 36 år, drosjesjåfør i Oslo. Han har tatt en liten pause for å bli intervjuet. En av Pakistans mest anerkjente poeter sitter foran meg. I taxiuniform.
Det er en sterk tradisjon for poesi over store deler av det asiatiske kontinent. Mens romanen har sine røtter i Vesten, har poesien sine røtter i Østen – i Pakistan er den bokstavelig talt vevd inn i kulturen. Poesifestivaler florerer og intervjuer med poeter og opplesning av dikt er en del av radio- og TV-tilbudet. De fremste poetene er kjendiser på linje med popsangere og skuespillere. Bak manuskriptene til fjernsynets dramaserier, som er den store underholdningen i Pakistan, står kjente forfatternavn og borger for kvalitet.
I dag inviteres Faisal til prestisjetunge urdu-fakulteter for å gi forelesninger i moderne poesi og litteratur. I våres var han hedersgjest i Pakistans mest populære litteraturprogram på TV, som sendes live til 55 land. Hans dikt trykkes jevnlig i litterære magasiner i både India og Pakistan og siteres i litteraturkritikernes avisspalter. Som en av de få, har han en høy posisjon både blant den etablerte litterære elite i landet og blant populærdikterne som figurerer i media. Pakistans Grand Old Man innen poesi på urdu, 85-årige dr. Wazir Agha, har sågar offentlig utropt ham til å ligge langt foran andre diktere i sin generasjon. Agha tok selv kontakt for å få Faisal til å utgi sin første diktsamling, ”Som en forvirret i en viss tid”. Det var også dr. Agha som på eget initiativ plukket ut diktene og skrev bokens forord. Diktsamlingen utkom i Pakistan i 2004. En norsk utgave av denne diktsamlingen er nå utgitt av det lille forlaget Kolorit. Samlingen er gjendiktet på norsk av Walid al-Kubaisi. Selv om Kubaisi og Hashimi kommer fra ulike deler av verden har de noe til felles: Poesi. De har brukt et år på å bli ferdig med samlingen. Et lands litteratur speiler både samfunnet og kulturen.
– Den viser hva slags mennesker vi er, mener Faisal. Litteratur hjelper mennesker å forstå hverandre, mener han. Litteraturen speiler både samfunnet og kulturen. Men mens norske myndigheter stadig prøver nye veier for å takle innvandrerproblemene – ikke minst blant pakistanere – har de aldri kommet på tanken å oversette pakistansk litteratur.
– Det ville ha hjulpet nordmenn til å forstå hva slags mennesker vi er, sier han.
Oppmuntret av sin eldre bror, den nå avdøde litteraturkritikeren Massoud Hashmi, som også var en kjent poet i Pakistan, begynte Faisal Hashmi å skrive poesi på begynnelsen av 90-tallet. Da var han allerede etablert med familie i Norge. Faisal ble invitert til å lese sine egne dikt under en stor pakistansk-indisk forfattersamling som ble holdt i Rådhuset i Oslo.
Faisal er en beskjeden, sjenert mann. Han husker ennå hvordan hjertet slo i brystet på ham da han sto der foran mikrofonen, hans første opptreden! Men han husker også lykken da forsamlingen nektet ham å gå ned fra scenen og ustoppelig forlangte at han leste flere av sine dikt.
I dag er Faisal Hashmi etablert blant de mest kjente poeter som skriver på urdu. Det gir en pekepinn når en av Pakistans mektigste bakmenn innen TV-drama, forfatteren Amjad Islam Amjad, dediserer sin siste poesibok til de fem unge dikterne innen språkkretsen han har mest tro på – og Faisal er en av dem.
Faisals formspråk er originalt, kjapt og med nye, friske bilder. Til tross for at ordvalget er enkelt, kan det imidlertid ofte virke komplisert, med mye symbolikk og metaforer. Verseformen er fri, men med tydelig rytme i språket. Hans styrke er at han våger å gå i dybden. Den norske poeten Erling Kittelsen, som har gjendiktet noen av Faisals arbeider, mener han har et modent språk som kan bære en moden mening.
Faisal Hashmi er en kunnskapsrik mann. Mang en diskusjonsglad drosjekunde er nok blitt overrasket over sjåførens innsikt i hva som rører seg i samfunnet. På mange måter opplever Faisal at det å kjøre drosje ikke stemmer overens med det som egentlig er hans liv. Men jobben som taxisjåfør er et fleksibelt yrke som gir et greit utkomme for en småbarnsfar. Og selv om han innrømmer at inspirasjon til nye dikt ikke akkurat strømmer på mens han stamper seg fram gjennom Oslotrafikken, er det ikke fritt for at han, når han rydder i bilen etter endt dag, mer enn en gang har funnet drosjelapper han har påskriblet tanker og ideer som han vil kunne arbeide videre med.
Faisal har ikke noe spesielt tema som opptar ham, interessefeltet spenner fra menneskelige relasjoner til kosmos. Men diktene kommer sjelden lett til ham, ofte kan han jobbe med en tekst både tre og fire måneder – sliter med vinklinger, atmosfære, setningsbygning og ordvalg. Og han jobber hvor som helst – midt i en samtale kan det plutselig dukke opp bilder i hodet. Han har aldri to dikt på gang samtidig. I løpet av de siste tre årene har han bare greid å ferdigstille 25 dikt. Når han endelig er tilfreds med resultatet, føles det som en forløsning. Men det skjer også at han etter en tid vender tilbake til de ferdige diktene og fortsetter å arbeide med dem.
Hashimi skynder seg tilbake på jobb.
Hvordan kan
den myldrende trafikkerte veien
som sniker seg under brua som en
slange,
forstå
hva ensomhet er?
