- Homofile innvandreres rett til verdighet - 16.07.2014
- Dikt: Jeg er også norsk - 28.09.2009
- Delt i tre! Homofil, muslimsk og farget - 13.11.2008
Jeg er lei av å være tålmodig med en situasjon der homofile ikke kan være åpne og stå fram, der homofobe ikke kan stoppes av politiet, der foreldrene ikke vil gi oss tid til å snakke eller høre på oss, der frykten hele tiden omringer oss. Der religionen er for streng til å akseptere oss, der depresjonen kommer lett, der sykdom sprer seg, der gamle tradisjoner ikke kan byttes til nye, der kulturen ikke kan forkaste tvangsekteskap, der selvmord er lett å prøve på, der politikerne ikke kan hjelpe oss, der UDI og UNE ikke tror på våre beretninger om lidelse, der befolkningen ikke kan forstå oss, der avisene er veldig ivrige etter å skrive mye om oss, der homofile asylsøkere ikke kan få sine egne mottak for å unngå homofobe overgrep! Det er vanskelig å være en farget og det blir ikke lettere om en er homofil og muslim i tillegg! Kjærlighet er like viktig for en heterofil som en homofil!
Selv om jeg føler meg relativt fri i Norge, føler jeg mye kaos ute på gata. Det er mye usikkerhet og slit – ingen hører meg eller forstår meg og min situasjon! Jeg vil bli hørt og bli tatt på alvor, men jeg vet ikke hvordan! Jeg vil skrive, men jeg er fortsatt redd og er usikker på hvilken pris jeg må betale om min stemme blir for høy og tydelig.
Mange stirrer på meg uten å si hvorfor? Noen smiler til meg, men det er ikke velmenende – det er mye ironi i blikkene. Nettverket som jeg har i dag, er folk som jeg kan kalle min familie. Jeg lærte å respektere folk da jeg var barn, men ingen vil gi meg den respekten tilbake. Så trist at heterofile vil ha makten i verden og ikke vil dele denne makten med oss. Så dårlig at vi ikke kan holde hverandre i hendene på byen uten å risikere å bli trakassert. Så forferdelig at vi skammer oss over å elske personer av samme kjønn. Så grusomt at innvandrere ikke respekterer norsk lov. Så merkelig at det skal være så vanskelig å integrere seg i det norske samfunnet.
Hvordan kan vi integrere oss? Vi asylsøkere kan ikke gå på skole og ikke jobbe mens vi avventer en avgjørelse. Systemet politikerne har laget er mangelfullt, det er mye kriminalitet og det selges dop på gata. Befolkningen er jo redd for oss, fordi vi ikke kan godt norsk og vi ikke har skikkelige jobber. Eller fordi vi har muslimsk navn, fordi vi har mørkt hode, og fordi vi er homofile. Vi ble kjente gjennom media for vår legning, og det er vanskeligere for oss enn for europeere.
Jeg tror egentlig at vi sitter mer i mørke rom enn andre. Vi har få lyspunkter, og uvissheten blir i lengden en byrde. Mange folk kjenner ikke så mye til oss, og de spør oss når vi skal ha barn. Sannheten blir løgner, og løgner blir sannhet. Fordi vi ikke kan si hva vi trenger og vi ikke kan beskrive våre følelser for vår slekt og klan. Hvorfor har det blitt så viktig her i verden at en dame og en mann skal gifte seg? Er det fordi de lager barn sammen, eller er det bare de som kommer til himmelen? Hva med oss homofile og bifile, lesber og transer?
Jeg fikk beskjed om at alle folk har lov til å skrive hva som er viktig for dem. Vi homofile har rett til å snakke sammen med de heterofile om vår fortid – om da vi var unge, hva som skjedde med oss – misbrukt, trakassert og ignorert. Vi har rett til å ha kjæreste, gå på skole eller ha en jobb. Og vi har rett til å presentere vår kjæreste til våre foreldre og si at vi ble forelsket i en av samme kjønn. Jeg har også rett til å respektere min religion, praktisere den og være stolt over min hudfarge. Og jeg vil ikke ha hemmeligheter om min legning.
