- Flink til å bruke fastlegen - 09.02.2009
- Innvandrere oftere til legevakten - 27.01.2009
- Rørt over støtten - 10.12.2008
For snart 11 år siden siden kom jeg og min familie til Norge. Siden da har jeg fått mange tantebarn. De er like skjønne og søte og morsomme å se og følge med, og gjennom en del observasjoner sitter jeg igjen med en følelse av hvor forskjellig min oppdragelse var fra deres.
Min niese på to og et halvt år er et fint eksempel. Hun er som jeg var på hennes alder. Aktiv, nysgjerrig og litt for pratsom. Bare så det er sagt: Jeg hadde jeg en fantastisk barndom, med en familie som pøste på med oppmerksomhet og kjærlighet.
Men når jeg hører og ser på niesen min, slår det meg at slik var jeg tross alt ikke. I motsetning til meg kan hun si sin mening om alt, og har mye å si om ting som gjelder hennes familie. Det er ikke slik at de nødvendigvis tar hennes forslag med i beregningen, men foreldrene viser at hun også er en del av en familie, noe som bidrar til selvfølelsen hennes. Dette opplevde jeg aldri. Slikt var uhørt da jeg vokste opp. I min kultur er det slik at barn og unge ikke skal høres. De skal sitte musestille og skal helst ikke forstyrre. Slik er det bare, og det er lite du som barn kan gjøre med det.
Det en utbredt oppfatning at barn ikke kan ha noe fornuftig å si. Hvis et barn snakker høyt blant voksne, så forstyrrer det, og det tar seg ikke ut. Vi vokser derfor opp med en dyp frykt for alt som vi anser for å være voksent, og den gjensidige respekten som jeg merker mellom niesen min og hennes foreldre, savner jeg og misunner jeg henne for.
Mange utenforstående kan mistenke et barns stillhet for å være en form for respekt, og det kan godt hende, men skal jeg snakke for meg selv, så var jeg stille rett og slett fordi jeg var redd. Redd for straffen jeg kunne få av å snakke eller forstyrre mens voksne holdt på med sitt.
Ved å lære et barn at det er greit å si hva det mener, lærer barnet å respektere andres meninger og vokser opp til å bli selvstendig. Mine tantebarn har så mye å by på allerede som små, at jeg frykter jeg ikke vil strekke til den dagen de blir voksne.
Jeg har opplevd mange mennesker med innvandrerbakgrunn, da særlig godt voksne, som mener barn og unge i Norge ikke har respekt for de eldre. Men jeg tenker det er fordi de ikke er vant til unge mennesker som tør si sine meninger, og dette er så nytt at det blir et stort sjokk.
Hvordan er det da for enkelte grupper å oppdra sine barn i Norge? På den ene siden ønsker noen å integreres i den norske kulturen, men på den andre er det heller ikke lett å gi slipp på alt man er vokst opp med.
Det er lett å kritisere, men hvor lett hadde du hatt det hvis du skulle reise fra alt det kjente til et ukjent land med en helt annen livsstil og kultur? Før man selv har tatt det steget å bosette seg i et land med en annen kultur, kan man ikke si at visse grupper ikke gidder å integrere seg og følge landets leveregler. Så enkelt er det bare ikke, gid det var.
