Sankt Sergius og Sankt Bacchus var begge romerske offiserer som levde i det tredje århundre, og som tjenestegjorde under keiser Maximilians hær i det området av verden som senere skulle bli kjent som Midtøsten.
Slik som i dag var disse områdene et flerkulturelt lappeteppe, selv om man den gang var regjert av Romerimperiets kraftige jernhånd. Sergius og Bacchus nøt godt av enorme privilegier siden de var en del av keiserrikets elitesoldater, men bak fasaden var begge livredde for å bli avslørt for det de egentlig var: nemlig kristne. I det gamle Romerriket var dette for de fleste ensbetydende med å bli slaktet av gladiatorene eller sendt til løvene på Colosseum. Til slutt ble begge avslørt etter at de nektet å følge en annen offiser til et romersk tempel. Straffen ble meget hard: landsforvisning til fronten i Syria etter ordre fra keiseren. Her ble begge torturert og drept. Ifølge de kristne legendene skal Bacchus, som mistet livet først, ha åpenbart seg for Sergius og oppfordret ham til å være sterk under martyriet før de to skulle gjenforenes i himmelriket. Helgenparet er nå offisielt anerkjent som martyrer av både katolisismen og ortodoks kristendom, og har fått kirker bygget etter seg i Syria, Roma og Istanbul.
Størst polemikk er likevel knyttet til om helgenparet ikke bare var våpenbrødre og svært gode venner, men også elskere. Kirken fulgte i sine tidligste dager samtidens gjeldende gresk-romerske tankegang, hvor homofil praksis og likekjønnede ekteskapsinngåelser ble tolerert, ifølge Yale-historikeren John Boswell. Han mener eldgamle bysantinske tekster omtaler paret som “erastai”, eller elskere, og viser også til at begge alltid har blitt portrettert sammen. Artisten Robert Lantz støttet også opp under dette synspunktet og laget et ikonmaleri av Sergius og Bacchus som et homofilt ektepar. Ikonet skapte flere sterke reaksjoner, særlig i katolske og ortodokse land.
Flere andre historikere og de ortodokse kirkene avviser sterkt Boswells synspunkter. Kilder i den gresk-ortodokse kirken hevder oldkirken praktiserte “adelphopoiia” som en seremoni hvor folk av samme kjønn ble forent sammen som brødre og søstre med familiære forpliktelser overfor hverandre og i Guds navn. Slike forhold kan altså ikke sees på som ekteskapelige eller seksuelt betonte.
