Kommentar side 3: “War on Drugs” – nok en meningsløs krig?

Da USAs daværende presidenter Richard Nixon og særlig Ronald Reagan på 80-tallet lanserte tidenes mest ambisiøse kampanje mot narkotikaproduksjon, den såkalte “War on Drugs”, forventet mange en nedgang både i forbruk og kriminalitet. Flere millioner dollar ble bevilget og mange nøkkelland i narkotikaproduksjonen ble med i “krigen”.

Det ble rapportert hundrevis av beslag over alt i verden. Flere store narkobaroner ble fanget og levert til USAs rettssystem, og karakterer som kolombianske Pablo Escobar ble ryddet av veien.

Høye tall

Den globale konflikten rundt forbruket av ulovlige narkotika kommer stadig nærmere oss.

Snart kan denne verdensomspennende kampanjen mot narkotika feire 40 års-jubileum og det er på tide å evaluere resultatene i lys av dagens situasjon. 

Drug Enforcement Administration (DEA) er en amerikansk føderal myndighet med oppgave å bekjempe all ulovlig befatning med narkotika. DEA ble opprettet i 1973, nærmest parallelt med lanseringen av krigen mot narkotika, og har et årlig budsjett på ca 2,5 milliarder dollar, 237 lokalavdelinger i USA og 80 utenlandskontorer i 58 land.

Ser vi på tallene fra den andre siden, altså de som produserer og selger, må vi referere til direktøren for FNs program for narkotika og kriminalitet (UNODC), Giorgio Giacomelli. Han uttalte nylig at narkotikaomsetning er den nest mest lukrative ulovlige virksomheten globalt etter våpensalg, med cirka 500 milliarder dollar i årlig omsetning.

Krig i gatene

Den siste tidens triste nyheter om et stort antall henrettelser relatert til krigen mellom narkotikabander i enkelte meksikanske byer ved grensen til USA har skremt og sjokkert hele verden.

Ifølge meksikanske myndigheter økte tallet på ofre til 6.616 mennesker i fjor, blant dem var også politifolk som kjempet mot bandene.

Den tidligere sjefen for narkotikapolitikken i USA, den såkalte “drugs czar” general Barry McCaffrey, har uttalt at meksikanske narkotikakarteller nå kontrollerer 90 prosent av kokaintrafikken til USA og at kartellene tjener mer enn 2,5 milliarder årlig.

Ingen varig løsning

Den ivrige dekningen i norsk presse av hasjsalget ved Akerselva har ikke bidratt vesentlig til å gi svar på de ubehagelige spørsmålene norske politikere står overfor. Folk i nabolaget, som ser hasjsalget som et vedvarende problem, har allerede krevd fast og bestemt handling.

Det ser ut som den globale konflikten rundt forbruket av ulovlige narkotika stadig kommer nærmere oss, ikke i form av dramatiske voldelige episoder som i andre deler av verden, men mer som “forstyrrelser” i bybildet.

Omsetningen ved Akerselva har ikke det samme omfanget som i Mexico, men vi ser allikevel at politiets aksjoner bare gir kortvarige resultater. Noen uker etter er alt som før, eller problemet flyttes til andre steder.

Alt i alt er det på sin plass å spørre om metodene brukt til nå overhodet har gitt noen positive resultater, internasjonalt, nasjonalt eller lokalt, eller om det er på tide å revurdere taktikken. Vi trenger nye, visjonære politikere som kan komme med alternative løsninger. Disse løsningene bør også inneholde en strategi overfor misbrukerne, fordi så lenge det finnes etterspørsel, vil problemet fortsette, fra Asia til Europa, fra Akerselva til Mexico.