- Sukk mitt hjerte, men brist ikke - 05.03.2009
Jeg
hadde tenkt å skrive et brennende innlegg om islamifieringsdebatten, om hvor
håpløs jeg synes Siv Jensen er med sine småperverse utbasuneringer om muslimske
kvinners likestillingskamp. Jeg hadde tenkt å vise til svadasvarene selvutnevnte talsmenn fra det
muslimske miljøet kommer med. Jeg har fulgt med i dagspressen og sett på
debatter på tv om hijab og not to hijab. Jeg har også skrevet kommentarer selv.
Det
jeg sitter igjen med etter mitt tenkte sleivspark er en kvalmende følelse.
Jeg tror ikke det hjelper å rope på Jesus når huset ditt brenner. Da gjelder det å komme seg ut. Og det fort.
Menneskers
iboende behov for å tro og påstå at deres gud er den eneste riktige guden er ikke et nytt fenomen. Dette synes å
få frem det verste i folk, men ble heller ikke oppfunnet i 2009, rett før et norsk
stortingsvalg. Mange stemmer vil hevde at
Siv Jensen nører opp under fremmedfrykt. Etter min mening er hun ikke årsaken til problemene. Hun er kun et symptom – og et symptom som må taes alvorlig.
I
likhet med mange har jeg aldri tatt Fremskrittspartiet – med sine ulogiske og
populistiske forsøk på å drive politikk – særlig alvorlig. Men debattene som nå
pågår er mat for Siv Jensen. Hun sanker mange nye stemmer som kan få henne, om
ikke i statsministerstolen, så i en posisjon der Fremskrittspartiet kan
gjøre ganske mye mer faenskap enn de allerede gjør.
Alle
har en mening om Gud, også de som ikke tror. Det er påfallende at selv under
debattene som har rast i den siste tiden om muslimer og deres påståtte snikislamisering av Norge, så har
også de mest ihuga ateister plutselig blitt kristne og nødt til å forsvare vårt
kristne land. Retten til å leve i et fritt samfunn, med tak over hodet og uten
frykt, er i dagens verden dessverre ikke en selvfølge. Historien viser at håpet om religiøs
sameksistens er utopisk og hører
hjemme i Kardemomme by. Folk må gjerne tro. De må gjerne være religiøse, enten
det heter kristendom, islam eller scientologi for den saks skyld. Men jeg tror
ikke det hjelper å rope på Jesus når huset ditt brenner. Da gjelder det å komme
seg ut. Og det fort.
Carl I. Hagen har dessverre rett i at om man
gir djevelen lillefingeren, så tar han hele hånda. Spørsmålet er bare hvem som er
djevelen? Og hvor mye mer skal vi fore ham?
