- Kronikk: Er muslimer vår tids rikssyndebukker? - 13.03.2009
I 1959 tok Ivo Caprinos fjernsynsfigur Televimsen frivillig på seg
skylden for alt. Absolutt alt. I 2009 ønsker jeg som muslim å gjøre det
samme.
”Vet De hva vi trenger her i landet hvor luften er
stinn av beskyldninger mens ingen vil ta skylden på seg? Vi trenger en
rikssyndebukk! En som i embeds medfør påtar seg skylden for alt.” Dette
utsagnet fra Televimsen forteller oss at noen mennesker har en
forkjærlighet for å jakte syndebukker, mens andre er villig til å påta
seg all skyld dersom det bidrar til å avslutte jakten.
Offerets makt
Dagfinn Nordbø prøver i Aftenposten 27.02.09 å avspore debatten i
debattens navn, noe som fungerer dårlig når han underkjenner
grunnleggende realiteter, samtidig har han rett i at muslimer ikke er
ofre, vi er syndebukker. Jeg forstår godt at Nordbø er bekymret for at
muslimene ikke skal bli husket som ofre etter den siste tidens jakt
etter syndebukker. Dersom det skjer, vil muslimene ende opp med sympati
og det kan vi jo ikke leve med i en tid hvor norske verdier er beleiret
av muslimske uskikker. Men jeg kan trøste Nordbø med at noe slikt ikke
vil skje denne gangen heller.
Bushra Ishaq mottok trusler. Til gjengjeld ble ingen hijabmotstandere forsøkt skremt til stillhet.
Bare tenk på karikaturstriden, den husker vi som den tiden da selve
fundamentet i vårt demokrati ble angrepet og truet av muslimene. At
ingen ”vantro” nordmenn ble angrepet av syndebukkene, mens en
intetanende palestiner i Skien ble slått ned utenfor sitt hus av fire
etniske nordmenn, er detaljer ingen bryr seg om.
Støyen rundt rasismeparagrafen er et annet eksempel. Selv om forslaget
var et ønske fra kristenfolket, noe Navarsete bekreftet, så er det noe
helt annet som er svidd inn i netthinnene vår, nemlig avisenes
karikaturer av knelende regjeringsfolk overfor mørke, skjeggete
turbanhoder.
Sist, men ikke minst har vi hijabsaken, hvor vi blankt avfeier unge,
lovende hijabkvinners velartikulerte argumenter og stempler dem som
snikinnførere av islam. Offerrollen disponerer FrP ene og alene. Stakkars,
alle er ute etter å ta dem bare fordi de prøver å rette opp sin tapte
partioppslutning.
Majoritetens mobbevelde
Islamofobien går på tvers av etablerte politiske skillelinjer, og gjør
seg ettertrykkelig bemerket som vår nye rasisme, konsensusrasismen. Den
ferske rapporten fra Europarådet slår fast at islamofobi er et voksende
problem, og anbefaler at norske myndigheter tar tak i problemet. En
annen rapport fremlagt i 2006 av EUs organ for overvåking av rasisme og
fremmedfiendtlighet ved navn Muslimer i Europa – Diskriminering og
Islamofobi bekrefter også at fenomenet er på fremmarsj.
Norge er uheldigvis ikke med i rapporten fra 2006, men det er Danmark,
landet mange liker å se opp til i innvandringspolitikken. Danmark
utmerker seg med 32 rasistiske hendelser hvorav 14 kategoriseres som
rent islamofobiske. Det interessante er at alle de islamofobiske
hendelsene har funnet sted før karikaturstriden og kan dermed ikke
bortforklares som et resultat av muslimenes manglende respekt for
landets hellige tolkning av ytringsfriheten. Men Nordbø klarer å se
bort fra all tilgjengelig empiri på området og velger å ri populismen.
Ikke overraskende konkluderer han at muslimene bryter god debattskikk
når de påpeker det samme som uavhengige internasjonale rapporter slår
fast.
Sosialantropolog Runar Døving sier at vellykket integrering er umulig
når mobbing av muslimer tillates i forsvaret av en ”åpen debatt”. Han
sier videre at sentralt i islamfobien ligger vår uvilje mot å skille
mellom individ og gruppe. Alle nordmenn må for eksempel ikke unnskylde
aktivitetene til nynazistene i Vigrid, men dersom en muslim ikke aktivt
fordømmer terror, regnes han eller hun nærmest som medskyldig. Hvis
Nordbø enda er usikker på hva islamofobi dreier seg om, må han smekke
igjen ordboka og vandre i Oslos gater en times tid – med påknyttet
hijab, vel og merke.
Innbitt forsvar
Debatten rundt
hijabbruk i politiet førte til at Keltoum Hassnaoui Missoum, damen som
drømte om jobb i politiet, men ikke ante hvilket mareritt det skulle
bli, mottok flere trusler, én såpass alvorlig at den måtte anmeldes.
Shoaib Sultan i Islamsk Råd Norge mottok trusler, og det samme gjorde
Bushra Ishaq i Muslimsk studentersamfunn. Til gjengjeld ble ingen
”siviliserte” hijabmotstandere forsøkt skremt til stillhet av sarte
muslimske sinn.
Under karikaturstriden undret mange hvordan noen pennestrøk kunne
utløse så mye sinne, svaret er like mye som et tøystykke. Ulf Andenæs
skriver i sin kommentar 26.2.09 at ”jo klarere trofaste muslimer ønsker
å markere sin tro i det offentlige rom, desto mer innbitt verdslige
blir mange nordmenn – i en forsvarsreaksjon”. Hvem er det da som
utelukker en åpen debatt ved gang på gang gå i skyttergraven og hele
tiden føle seg truet og omringet av muslimske verdier?
Skrupppelløse FrP
Partiet var av marginal størrelse før kommunevalget i 1987, men
situasjonen endret seg etter Carl I. Hagens brev-stunt, det såkalte
”Mustafa brevet”. Han leste opp brevet i all offentlighet (for vi må jo
ha en åpen debatt) som angivelig var skrevet av en muslimsk innvandrer
som hevdet at muslimene skal ta over landet. VG avslørte raskt at
brevet var falskt (VG 8.9.1987), men i mellomtiden hadde FrP tredoblet
sin oppslutning. Likeledes ble Hagens politiske datter nylig avslørt
for en rekke bløff i sitt stunt om snikislamisering.
Det hun har glemt er at Hagen i etterkant av brevstuntet beklaget det
hele. Kan vi forvente at Siv Jensen beklager løgnene hun har servert
det norske folk? Partiet erklærte også nylig at muslimene er en trussel
større enn finans- og klimakrisen til sammen. Finansakrobater og
miljøsyndere kan puste lettet ut. Skal FrP klare å opprettholde de gode
meningsmålingene, bør de snarest fortelle det norske folk at det
nettopp er muslimene som egentlig står bak disse to krisene. Hva skulle
forresten FrP gjort uten muslimene?
Hijabhetsingens død
Unge,
selvstendige kvinner forsøkes belært av nakenfeminister og
ekstrem-sekularister om at de er undertrykte, hjernevaskede og
tilbakestående. Denne hetsingen gir disse modige nyfeministene
ufortjente psykiske påkjenninger og enormt sosialt press som er meget
beklagelig.
Men det denne mobben glemmer er at det bare et tidsspørsmål før
hijab-feministene inntar velrenommerte norske bedrifter og offentlige
posisjoner. Og den dag en stakkars hjernevasket hijabmotstander møter
sin overordnede med nettopp hijab og et smil om munnen, ja da vil det
kanskje være litt i seneste laget å innse at det er forskjell på å ha
hijab på hodet – og på hjernen.
Mitt valgønske
I et
representativt demokrati velger befolkningen sine representanter som
skal fremme deres interesser. Min beskjedne forespørsel retter seg mot
regjeringspartiene: Hvem har ryggrad til å ta viktige, men upopulære
beslutninger for å verne mine rettigheter? SVs Rolf Reikvam (29.01.09)
sa sarkastisk at Vår Herre ikke trenger beskyttelse etter norsk lov.
Kristin Halvorsen kan du være klarere på SVs standpunkt slik at jeg kan
utelukke partiet som et alternativ?
Ved kommunevalget 2007 sa Aps jubilant Martin Kolberg at han ville
avsløre FrPs dobbeltspill i innvandringsdebatten (Aftenposten 03.01.07)
”Om vi vinner eller taper valget på det, kan vi ikke ta hensyn til.”
”Det handler om å bevare humanismen i det norske samfunnet.” Takk
Martin, det var store ord fra et stort hjerte, men budskapet må
revitaliseres, samtidig som jeg ønsker at du korrigerer egne
partifeller for deres undertrykkende holdning til kvinner som bruker
hijab, klarer du det før du går av?
