- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
Nordens innvandringsby nummer én har ikke akkurat fått et godt stempel på seg. Sosiale problemer og vansker i integreringsarbeidet preger overskriftene.
For en tid siden var jeg på besøk i den skånske «hovedstaden», og kan konkludere med at Malmö er mer enn bare Rosengård, og at Frp-gjengen – som dro ut for noen dager siden for å bli vist rundt i bydelen som huser opptil 80 ulike språk – burde ha fått omvisning også i andre deler av byen.
Svensk og kontinentalt
Ved første øyekast ser Malmö ikke ut som svenske byer flest. Innflytelse fra Tyskland og særlig Danmark har sørget for et typisk kontinentalt utseende. Byen ligger faktisk nærmere Milano i Italia enn Kiruna i Nord-Sverige, og vintrene er blant de mildeste i hele Skandinavia.
Innvandringshovedstad
Beliggenheten har gitt Malmö sjansen til å være en møteplass for ulike kulturer og til å leve opp til bymottoet «Mångfald, Möten, Möjligheter». For 500 år siden levde danske embetsmenn, deres svenske undersåtter, samt tyskere og nederlendere tilknyttet den Hanseatiske ligaens fiskehandel side om side her. Frem til 1658 var hele Skåne under dansk styre.
En titt i de offentlige statistikkene (www.malmo.se) viser at 35,9 prosent av innbyggerne har utenlandsk bakgrunn. I 2007 hadde også 48 prosent av alle førskolebarn i byen et annet morsmål enn svensk. Malmöboerne snakker 100 ulike språk og 166 ulike nasjonaliteter er representert. Det burde være en tankevekker for politikere i Frp at 80 prosent av byens innvandrerbefolkning bor andre steder enn i det sterkt beryktede Rosengårdsområdet, og at samtlige ti «stadsdelar» i Malmö har en høyere andel innvandrere enn gjennomsnittet for hele Sverige.
Årsak og virkning
Folk har kommet til Malmö til ulike tider og av ulike grunner. Tyskerne og nederlenderne kom på grunn av fisken. Danskene kom for å vokte et av sitt imperiums viktigste utposter. Havnene og industrien tiltrakk seg billig arbeidskraft fra det gamle Jugoslavia og Tyrkia på 1960- og 1970-tallet, og krig og politisk undertrykkelse førte til et sterkt innslag av afghanere og chilenere i årene etter det. I løpet av den siste tiden har somaliere og irakere meldt sin ankomst.
En til tider smertefull overgang til post-industriell status og etableringen av IT-virksomheter har ført til at rundt 300 indere har blitt bofaste i byen, og byggeboomen gav et stort innslag av polakker. Likevel er den for tiden mest voksende gruppen dansker, eller rettere sagt københavnere. Et stort innslag av disse er igjen nydansker med innvandrerbakgrunn. De er nydansker som har sett seg lei på regjeringens strenge til krav til inntekt og tilknytning til landet, og velger å pendle mellom Malmö og den danske hovedstaden for å kunne ha sitt ekteskap med en ikke-dansk ektefelle i fred.
For Malmö har broforbindelsen til Danmark – og kontinentet – blitt en snarvei til en bedre økonomi, men for nydanskene er Øresundsbroen bare kjent som «kjærlighetsbroen», veien til et svensk pusterom fra assimileringspolitikken i «hjemlandet».
Hele bildet må med
Byens problemer har en etnisk dimensjon, men grunnlaget ligger i den sosiale krisen som man opplevde fra slutten av 1980- og frem til midten av 1990-tallet. Nedbyggingen i skipsfarten og industribedriftene gikk ut over både byens etnisk svenske befolkning og innvandrerne, og mest over sistnevnte. Hva som skjer i Rosengård er rett og slett en forsterkning av de sosiale tendensene ellers i byen, og i Sverige. Etableringen av Högskolan i 1998, saneringen av de gamle strand- og bryggeområdene i sentrum og oppstarten av flere IT-bedrifter til tross, overgangen er ikke smertefri.
Gjennomsnittsinntekten i Stockholm er på 187.000 svenske kroner. I Göteborg er den på 161.000 kroner, mens Malmö ligger så lavt som på 133.000 kroner (tall fra 2006). Fortsatt er arbeidsledigheten et stort problem.
I løpet av den korte tiden jeg opplevde denne sør-svenske perlen, så jeg mangfoldet i praksis. I butikken kunne jeg høre latinamerikansk spansk og farsi. Bussen som jeg tok til strandområdene rundt Scania Park (byens svar på vår egen Aker Brygge) ble kjørt av en somalier. Byens landemerke, skyskraperen «Turning Torso», ble bygget av en spanjol. Senere på kvelden endte jeg opp på bosnisk fest, og natten ble avsluttet på bussholdeplassen sammen med en stor gjeng polske arbeidere som skulle hjem på ukeferie.
Jeg oppfordrer herved politikere både fra Frp og Arbeiderpartiet, og alle andre, til å få med seg mer enn et overfladisk blikk av en by som faktisk har 260.000 innbyggere. Ikke bare er Malmö landets tredje største by, den er også et forbilde for andre byer som ønsker å ta skrittet ut av den nordiske isolasjonen og inn i den kontinentale mangfoldige virkelighet.
