- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Debatten om integrering har blitt preget av frykt, fordommer og til tider direkte fiendtlige utsagn. Venstresiden er dog fast i sin kamp mot rasisme og diskriminering, for en human asyl- og flyktningspolitikk, og for et flerkulturelt og godt integrert samfunn.
Tre områder er avgjørende: utdanning, arbeid og politikk. Lik behandling i utdanning kan blant annet sikres ved å ha en trosnøytral formålsparagraf for skolen og et etikk- og religionsfag som ikke favoriserer majoritetens religion. Likhet i arbeid sikres ved å pålegge rutiner for å sikre anti-diskriminering ved ansettelser og på arbeidsplassen. Kvotering og positiv forskjellsbehandling kan brukes for dette formålet.
Demokrati, det vil si kontroll nedenfra, er en av sosialismens hovedingredienser. Demokrati krever deltagelse også fra minoritetene. Minoriteter bør organisere seg og delta for å kunne påvirke politikken som igjen former samfunnet de er en del av. De skal også kunne ha egen organisering for å kunne ivareta legitime særinteresser.
I vårt samfunn skal undertrykte kvinner være alles problem; en fremgangsrik, ung pakistansk lege skal være alles stolthet!
Hva med integreringen?
Integrering dreier seg om deltakelse på de viktige arenaene – utdanning, arbeidsmarked og politikk.
Innvandrernes deltagelse i det norske arbeidsmarkedet er i dag – trass i krisen – rekordhøy. Samtidig når ikke arbeidslivet alle. Noen minoriteter har tre-fire ganger så høy ledighet som gjennomsnittet. Et hovedkrav er at ungdom under 25 år skal ha en jobbgaranti eller tilbys utdanning.
Ingen skal falle ut av utdanningssystemet; det må nå virkelig ut til alle, uavhengig av klasse, kulturell bakgrunn eller kjønn. Ett av flere tiltak er å gi barn tilbake muligheten til å lære seg sitt morsmål på skolen.
I politikken gjenstår å se reell inkludering i demokratiske organer som partier, lokale styrer og Stortinget. Det skal være like muligheter til å velge og å bli valgt!
Ny integreringspolitikk
I dag defineres kulturelle forskjeller som noe som ikke hører hjemme i det offentlige rommet. Men vi må venne oss til å leve med forskjeller. Og vi må se at integrering kan gå to veier. I dag går kravene bare én vei: ”innvandrere må lære seg norsk”, ”innvandrere må lære nynorsk”, ”innvandrere må stemme, engasjere seg mer i samfunnet, ta oppgjør med voldtekt” og så videre. Dette er i for seg riktig – språk og engasjement er viktig. Men kravene gjelder i grunnen alle. Innvandrere har ikke et særlig ansvar, og skal heller ikke gis kollektiv skyld.
Selv om integreringen tross alt har riktig tendens, er det to store problemer som må løses – rettigheter for individer, særlig for unge kvinner i forhold til religiøse og kulturelle kollektiver de tilhører, og rettigheter for grupper til ikke å bli utsatt for trakassering fra storsamfunnet.
Vern for kvinner
Staten må lede et samarbeid med representanter fra alle organisasjoner som jobber med dette tema. Det er ikke tillatt å utøve tvang. Men loven må håndheves! Det må gis tydelig informasjon om at om at tvang er straffbart og om hvor man kan få hjelp hvis man møter tvang.
Jenter som ikke kan leve med familien må sikres lettere tilgang til krisesentrene, som må få økte midler. Familierådgivningsinstanser må opprettes i større antall. De skal bestå primært av mennesker med minoritetsbakgrunn, som har spesialisert seg på å løse konflikter mellom foreldre og unge på grunn av ulikt verdi- og verdenssyn.
Disse instansene må være nøytrale, de må styres av universelle retningslinjer for menneskerettigheter og demokratisk etikk. De må bidra til å legitimere ungenes rett til å stå imot foreldrenes vilje. Samtidig må de kunne få ungene til å forstå og respektere, om ikke følge, foreldrenes kultur. Det endelige målet i slike konfliktsituasjoner må være å få familien komme gjennom ”krisen” samlet selv etter et veiskille hvor en av de partene må akseptere et ”stort nederlag”.
En styrket identitetsfølelse bidrar til at mennesker klarer seg ut av konflikter. Minoritetsungdommens plass i storsamfunnet vil derfor sikres ved et utdanningssystem som også gir kunnskap om opprinnelseslandets kultur, historie og språk, samt fremmer den forståelsen at en identitet kan omfatte flere tilhørigheter. Da kan jenter være sterke nok til å vite om og forsvare sine rettigheter uten å måtte ”brenne alle broer” som forbinder dem med foreldrene.
Her gjelder det selvsagt også å tilrettelegge for minoritetskvinner, slik at de kan lære språk, få seg utdannelse, få seg jobb og få barnehageplass når hun skal ut på jobb. Dette er nøklene som trengs for at kvinner kan styrke posisjonen sin i forhold til undertrykkende strukturer, enten de tilhører minoritet eller majoritet.
Vern mot islamofobi
Slik individer skal sikres, må også grupper sikres. I dag er islamfrykt eller islamofobi den største trusselen mot en gruppe. Særlig etter 11. september kom budskapet: ”Det finnes en uoverkommelig kulturkollisjon mellom Vesten og Østen!” Dette er ideologene i USA sitt største ”bidrag” til verdens fred. Tvang og undertrykning som forekommer hos enkelte familier, generaliseres til å gjelde hele den muslimske minoritetsbefolkningen. Omfanget av undertrykking blir ikke belagt presist, slik skapes bildet av dette gjelder de fleste og noe må gjøres fort for å redde de mange jentene eller kvinnene.
Med begrunnelse i dette og ved å vise til terroraksjoner som hevder å ha røtter i islam, som i London i 2005, har en hel religion og store folkegrupper blitt syndebukker for å kunne underbygge en krigspolitikk. Islamofobi er blitt en krigsideologi for de store maktenes imperialismestrategi.
Islamisme som ideologi har konservative, ja stundom reaksjonære sider. Men som alle religioner er islam for fred og har et godt menneskebilde. Vi må respektere religionenes, også islams, forsøk på å gjøre mennesket til et bedre moralsk vesen. Men vi må samtidig prøve å vise at å begrunne alt ut fra religion kan begrense mennesket i dets søken etter frihet.
Sveriges nasjonalforsamling har utarbeidet en strategi for hvordan den økende islamofobien kan møtes: Dialog, som er åpen og ærlig. Den skal ha som siktemål å støtte opp under dem som i de muslimske landene går inn for en nyorientering av islam. De som mener at det er nødvendig med en institusjonell adskillelse av det religiøse og det verdslige, skal ha støtte. Riksdagen sier imidlertid at dialogen må føres uten arroganse og belæring og i respekt for den store betydning islam har i muslimenes liv. Det er bare ved å forstå dette at man kan komme noen vei.
Norge kan gå foran med et humant, solidarisk alternativ. Da jobber majoritet og minoriteter sammen for en felles og likeverdig fremtid. Der tas problemene opp i genuin og solidarisk engasjement. I vårt samfunn skal undertrykte kvinner være alles problem; en fremgangsrik, ung pakistansk lege skal være alles stolthet, og en fra Norge som vinner i EM skal tilhøre alle i Norge!
