- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Den åttende Eurodok-festivalen
på Cinemateket i Oslo ble arrangert fra 18. til 22. mars. Festivalen
har som mål å forsøke vekke folks nysgjerrighet på europeisk
dokumentarfilm. Blant de filmene som var mest aktuelle for Utrops
lesere kan nevnes ”Defamation”, om antisemittisme, og ”The Fortress”,
om et asylmottak i Sveits. Anja Breiens nye film ”Jezidi”, om en
kurdisk religion i Nord-Irak, var en av de som i størst grad mobiliserte
minoritetsbefolkningen i Oslo.
Jakten på antisemittismen
I ”Defamation” setter den israelske filmskaperen Yoav Shamir ut
på leting etter antisemittismen, som etter rapportene er i sterk økning
rundt omkring i verden. Hovedkilden for denne oppfatningen er den amerikanske
organisasjonen Anti-Defamation League (ADL). Men når Shamir går ADL,
og den statistikken de lever av, nærmere etter i sømmene, avsløres
et stort misforhold mellom organisasjonens innflytelse og de nærmest
latterlige episodene den registrerer.
”Defamation” er både morsom og alvorlig på samme tid. Den er også
et passende innspill i den norske debatten om antisemittisme som så
vidt har lagt seg, og man kan bare forestille seg hva reaksjonene ville
vært hvis det var en ikke-jøde som sto bak filmen. Nå er ikke diskusjonen
om ADL og det de står for ny (Norman Finkelstein og andre ”self-hating
Jews” blir intervjuet), men kanskje ukjent for mange i Norge. Poenget
i filmen er at antisemittisme – til tross for Holocaust – ikke bør
stå i noen særstilling i forhold til andre former for rasisme.
Årets program
”Defamation” inngikk i årets konkurranseprogram, og det gjorde også et par filmer som viser politisk
og økonomisk undertrykking av verste sort. ”Burma VJ” handler om
en ansiktsløs video-reporter som sender bilder til den Oslo-baserte
radiostasjonen Voice of Burma, mens både ”El Olvido” og ”Another
Planet” er lavmælte, men desto mer virkningsfulle reportasjer om
materiell nød. Den første –
som endte opp som vinner av konkurranseprogrammet
– er fra
slummen i Perus hovedstad Lima, mens den andre er filmet på forskjellige
steder i Latin-Amerika, Afrika og Asia.
Et par av filmene som omhandler Øst-Europa hadde også funnet sin vei til konkurranseprogrammet.
I ”The Pier of Apolonovka” møter vi blant
annet to ukrainere
i 80-årene – en mann og en kvinne – som verken
har lagt kjærligheten eller erotikken bak seg, og ”Corridor #8”
tar for seg et prestisjetungt veiprosjekt på Balkan som aldri ser ut
til å realiseres. I likhet med i ”Long Distance Love”, som handler
om et kirgisisk par som settes på prøve når mannen må reise til
Moskva, gjør man ikke noe forsøk på å skjule de fattigslige omgivelsene
som disse historiene utspiller seg i. ”Killing Girls” og ”Bitch
Academy” er mer renhårige elendighetsbeskrivelser, og begge ser på
den nådeløse russiske hverdagen med kvinneperspektiv.
Humor og alvor
Flere av filmene har elementer av humor i seg, noe som gjør at de flittigste
gjengangerne på festivalen holder distansen ut. Men man må allikevel
sette spørsmålstegn ved om alle disse filmene kler feelgood-stemningen
like godt. Det foregår utvilsomt mye komisk på et asylmottak, som
vi får se i det sveitsiske asylmottak-dramaet ”The Fortress”. Men
når vi inviteres til å le av en togoleser som har levd i uvisshet
om at det har vært valg i hans hjemland og at hans visumsøknad følgelig
er grunnløs, så føler man vel at latteren ikke klinger helt godt.
Et par
filmer av den gamle favoritten Werner Herzog inngår som del av en større
presentasjon. Herved anbefales ”Little Dieter Needs to Fly”, en
perle av en film om
en tysker som ser tilbake på sitt liv som pilot for det amerikanske
flyvåpenet og krigsfange i Laos. Den aldrende Dieter lar seg bakbinde
på nytt og løper gjennom skogen mens han filmes fra lufta. Samtidig
spilles knitrende førkrigs-tango av argentineren Carlos Gardel, uten
at jeg kan si hvorfor dette passer så godt.
Festivalen har også én kategori for norske filmer og én for musikkdokumentarer.
Men musikkvalget i ”Little Dieter Needs to Fly” tar altså kaka.
Uforglemmelig!
