- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Stykket handler om kjønnslemlestelse, et tema som stadig vekk er i søkelyset i forholdet mellom innvandrere og majoritetsbefolkning, både i Norge og Frankrike. Ivorianeren Koffi Kwahulé har bodd i Paris i tre tiår.
Sjokkerende fenomen
– Kjønnslemlestelse er et fenomen som er så sjokkerende for mottakerlandet at det setter hele integrasjonsprosessen i fare. På 1990-tallet var det mange rettssaker om dette i Frankrike. Den hvite mann blir jo ofte beskyldt for rasisme om han tar opp dette, så det var desto viktigere at jeg gjorde det, sier Kwahulé.
Han har skrevet rundt 30 teaterstykker, hvorav ”Bintou” – som er fra 1996 – er hans mest spilte. Kwahulé forteller at det er veldig populært i Afrika, og selv om afrikanere i Frankrike vanligvis ikke går så ofte på teater, så går de på ”Bintou”.
– Vi satte opp det i Djibouti, et land hvor 98 prosent av kvinnene er omskåret. Det var en spesiell opplevelse. Kvinnene var helt klart på hovedpersonens side, men turde ikke vise det helt, mens mennene bare lot som om de støttet henne, forklarer forfatteren.
Omskjæring og islam
Kulturelt sett er kjønnslemlestelse et svært komplisert tema. Fenomenet er klart vanligst i de områdene der afrikanske stammetradisjoner opptrer i kombinasjon med islam.
– Men det er viktig å minne om at det ikke har noe med islam som sådan å gjøre, for i de arabiske områdene – som for eksempel Irak – forekommer det jo aldri, sier Kwahulé.
Problemet er at det er svært utbredt i de områdene der det praktiseres. Samtidig er det ikke helt ukjent i kristne områder av Afrika, men forskjellen er at det her ikke skjer med Gud som garantist, slik det gjøres der islam dominerer.
Når det gjelder frankofonien, så synes Kwahulé at det er god ting, fordi det sørger for at verden i det minste er litt bipolar. Men det er tydelig at det i Frankrike foregår en livlig debatt om hva dette egentlig er.
Frankofoni i Afrika
– I Afrika representerer ikke frankofonien det franske språk, men selve mangfoldigheten. Det finnes jo i realiteten ingen frankofon litteratur. Hva har for eksempel Elfenbenskysten og Quebec til felles? Da jeg kom til Frankrike, oppdaget jeg også at det franske språk, slik det snakkes utenfor opphavslandet, blir sett ned på. Og de etnisk franske forfatterne blir jo aldri spurt om å representere frankofonien!
Koffi Kwahulé innrømmer at han er overrasket over at
stykket hans blir spilt på vårt nasjonale teater, og slår fast at dette
i hvert fall ikke ville skjedd i Frankrike.
– Den afrikanske kulturen står ikke så sterkt i Europa i dag. Den opptrer bare sporadisk. Jeg opplever at den er mer til stede i New York enn i Paris, men der har man jo sin egen måte å tenke på: man er ikke så veldig nysgjerrig på det som ikke er amerikansk, og kulturen er privatisert, så også de små uavhengige teatrene må tjene penger.
Fakta:
Frankofoni-festivalen ble arrangert av det franske kultursenteret og Center for afrikansk kulturformidling (CAK).
Ordet ”frankofoni” henspeiler selvsagt til det franske språk, men det er også noe mer: La Francophonie er en politisk organisasjon med 56 medlemsland, hvorav noen ikke engang er fransktalende. Sammenfatningen arbeider for gode formål, samtidig som den ønsker å være en motvekt til den engelskspråklige dominansen vår hverdag lider under.
Elleve ambassader fra Europa og Afrika – pluss Canada – står sammen med CAK bak festivalen. Og det er ikke tvil om at de forskjellige arrangementene mobiliserer både immigrantgrupper og eksilbefolkning fra nord og sør for både Middelhavet og Sahara. Frankofoni-festivalen varer i år fra 20. februar til 4. april. Omfatter filmer, teater, konserter, utstillinger, foredrag og konkurranser, og retter seg mot både voksne og barn. Foregår på forskjellige steder, som blant annet Litteraturhuset, Det franske kultursenter og CAK.
