- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Center for Afrikansk Kulturformidling (CAK) ligger på Bislett, og her ble det vist i alt åtte filmer i perioden 13. til 21. mars i forbindelse med Frankofoni-festivalen. Hver av filmene var gitt som bidrag fra forskjellige ambassader i Oslo, nærmere bestemt Canada, Frankrike, Belgia, Sveits, Romania, Hellas, Algerie og Burkina Faso.
Ulike tilnærminger
Filmene var naturlig nok av noe varierende kvalitet. Men det er imponerende i seg selv at et av verdens fattigste land – Burkina Faso – klarer å hevde seg som en kulturnasjon – sjekk ut filmfestivalen Fespaco. Det er klart at enkelte land – som Romania og Hellas – bruker denne festivalen for å profilere seg og vise fram noen av sine beste filmer, mens andre – som for eksempel Belgia – valgte upretensiøse filmer ut fra hva som passer til festivalens tematikk.
Åpningsfilmen fra Canada, ”Ce qu’il faut pour vivre”, var nok den beste. Her var handlingen lagt til 1950-tallet, og vi fulgte en inuitt som måtte forlate den lille familien sin i ødemarken for å la seg kurere av tuberkulose i Quebec. Dette er en veldig god film om ensomhet og lengsel som i første omgang oppstår på grunn av mangel på språk, men den tar også opp mange andre store og små misforståelser mellom individer fra naturalhusholdning og et storsamfunn i utvikling. Festivalens siste film, fra Algerie, tok opp en del beslektede emner.
Center for Afrikansk Kulturformidling kunne by på mer enn bare film.
Borgerlig belest
En annen tilnærming til tematikken globalisering og kulturmøter fant vi i bidraget fra Sveits. Det besto ganske enkelt av et portrett av den kjente reisebokforfatteren Nicolas Bouvier, som døde i 1998 (disse filmene er altså ikke nødvendigvis helt nye). I denne sammenheng blir faktisk en mann som bare reiser rundt fordi han har lyst, en smule malplassert, men Bouvier var selvsentrert, springende og interessant som bare en overstudert bourgeois kan være.
Om dette vekket appetitten, så kunne CAK by på mer enn bare film. Hver ambassade tok sikte på å stille både sulten og tørsten til kinogjengerne i etterkant med servering fra filmenes opphavsland, og de grå marskveldene fikk et tropisk preg i den hyggelige og uformelle atmosfæren i det afrikanske kultursenteret.
