- Står skrevet i stjernene - 04.11.2014
- Hårfarge til besvær - 17.01.2013
- Feit, fin og (snart) førti - 14.12.2009
Kvinnen lever under kode 6. Det er den strengeste beskyttelsen man kan få i Norge, med hemmelig telefon, hemmelig adresse og nytt navn.
Undersøkelser viser at vold mot kvinner er et alvorlig samfunnsproblem også her i landet. Ifølge Amnesty Internasjonal Norge er dette den mest omfattende krenkelsen av menneskerettigheter i Norge.
Det henger ikke på greip at det er den som utøver volden og trusselen som får bevege seg fritt.
Som oftest skjer volden bak lukkede dører, utført av kjæreste eller ektemann. «Hun ber om det.» «Hun provoserer.» «Hun er utro, hun er dum, hun er lat», fordi hun rett og slett er kvinne, og så videre. Like lang som listen for grunner til at kvinner fortjener å bli slått er listen for å rettferdiggjøre volden: Hun er slu, en djevel på høye hæler, menn takler samlivsbrudd dårligere enn kvinner, de greier ikke vise følelser og tyr derfor til vold.
Men hvorfor blir kvinnen i et voldelig forhold. Er det ikke hennes ansvar å komme seg ut av dette forholdet? Det finnes ingen enkle svar på vold i nære relasjoner, hverken den ene eller den andre veien. Men jeg går ut fra at en kvinne som har blitt slått, prøvd å komme seg ut av det – og kanskje gått tilbake – har mistet håpet, fått sjelen knekt. Hun ender opp med å tro at det er noe galt med henne, og prøver å gjøre ham til lags. Hennes selvtillit blir stjålet fra henne. Ofte greier hun ikke å komme seg ut av et slikt forhold alene.
Jeg kjenner selv kvinner med barn som har levd på hemmelig adresse. Men det hjelper ikke med sikkerhetstiltak og skjult adresse når offentlige etater og private instanser (institusjoner) likevel sender ut informasjon til uvedkommende. Da er noe av hensikten med disse tiltakene borte. Og hva hjelper det når far truer og trakasserer mor, men likevel har foreldrerett og krav på samvær?
Nå er ikke alle menn monstrøse udyr som denger i vei på alt de ser. Men vold i nære relasjoner er noe som må tas alvorlig. Det henger ikke på greip at det er den som utøver volden og trusselen som får bevege seg fritt, mens den som er utsatt for det, får innskrenket sin bevegelsesfrihet.
Vold mot kvinner er ikke et nytt fenomen. Det utøves daglig og ikke bare i Norge. Men som med alt annet er det lettere å stikke huet i sanden enn å ta innover seg ubehageligheter.
Jeg gjør det selv når ting blir for vanskelig og vondt. Later som om det ikke eksisterer. Men det går ikke bort, selv om man vender blikket bort.
• “Alle” vet om det.
• “Alle “har hørt om det.
• “Alle kjenner noen som kjenner noen som har vært utsatt for det.
Men fåtallet engasjerer seg.
Dette er ikke et problem som kun gjelder den eller de som er utsatt for trakassering og vold. Det gjelder oss alle. Vi har alle en plikt til å gripe inn.
Det er heller ikke alle som overlever sin voldsmann slik Renate i A-magasinets artikkel gjorde.
Det er temmelig absurd at hans død skulle bli hennes «frihet».
