Debattene om hijab, “snikislamisering” og radikal islam har gitt visse positive resultater. Nye stemmer har deltatt i ordskiftet og enkelte nye perspektiver har kommet fram. Det kan virke som en viktig innsikt har begynt å sige inn i den moderate delen av offentligheten: Norge har en flerkulturell befolkning. Nå bør diskusjonen dreie seg om hvordan vi kan bli et flerkulturelt land.
Men vi ser også en tendens til at de mest ytterliggående på begge sider av debatten har styrket seg. Man legger i mindre grad bånd på seg enn tidligere. Utrop er bekymret for utviklingen. Grov mistenkeliggjøring av muslimer oppfattes i stigende grad som legitimt. Det gjelder ikke bare Norge, men er et trekk vi ser i flere land, for eksempel i Geert Wilders’ Nederland.
Det var derfor gledelig at Thorbjørn Jagland (Ap) tok til motmæle mot sine partifeller Martin Kolberg og Karita Bekkemellem, som på ekte FrP-maner hadde uttalt seg henholdsvis om radikal islam og hijab og kjønnslemlestelse.
Skremselspropaganda om muslimer forhindrer at norsk integreringsdebatt beveger seg ut av den umodne fasen den har vært i altfor lenge.
Men vi mistenker at problemet til FrP og andre innvandringsskeptikere stikker dypere. De mest innvandringskritiske aktørene har det til felles at de mangler den grunnleggende innsikten som andre nå har oppnådd. Nemlig at utviklingen mot et flerkulturelt samfunn ikke kan (eller bør) snus. Innvandringen til Norge fortsetter. Debatten om integrering må derfor handle om konkrete utfordringer som oppstår når ulike befolkningsgrupper skal leve sammen. FrPs skremselspropaganda om muslimer, som dessverre ser ut til å finne tilhengere også i andre partier, forhindrer at norsk integreringsdebatt beveger seg ut av den umodne fasen den har vært i altfor lenge.
Lundteigens sjåvinisme
Per Olaf Lundteigen, finanspolitisk talsmann i Sp, har gjennom en årrekke vist at han er en frittalende og klarsynt politiker. Hans siste utspill om dagpengerettigheter for øst-europeiske arbeidstakere bryter dessverre med det gode inntrykket. Her handler det i stedet om et kjent fenomen fra vest-europeisk høyrepopulisme, nemlig velferdsnasjonalisme, eller velferdsjåvinisme. Velferdsnasjonalismen søker å mistenkeliggjøre utenlandske arbeidstakere som angivelig setter “våre” gode ordninger under press.
At Lundteigen er motstander av både EU og EØS, som har gjort det mulig for folk fra for eksempel Polen og Litauen å komme til Norge å jobbe, er én ting. Men å skyve disse folkene foran seg i kampen for et bedre regulert arbeidsmarked i Norge, er en lite beundringsverdig strategi. Lundteigen angriper arbeidstakere som har jobbet og betalt skatt i Norge og derfor – i god norsk ånd – selvsagt skal ha samme rettigheter som andre.
Utrop er glad for at regjeringen var tidlig ute og avdramatiserte situasjonen. De rundt 1300 østeuropeerne som nå mottar dagpenger utgjør riktignok en femdobling den siste tiden. Men ifølge NAVs statistikk var det samlede antall dagpengemottakere i februar 49 746. Østeuropeerne, som vi vet ofte har hatt jobb i meget konjunktursensitive næringer som byggebransjen, utgjør med andre ord 2,6 prosent av dagpengemottakerne.
