Muslimene er de nye “homsene”

Dersom man skal tolke minoriteters status ut fra mediedebatten, ser det betydelig bedre ut for homofile enn for muslimer så langt i 2009. Riktignok blir homofile i blant beskrevet som både umoralske og egoistiske, men er ikke i nærheten av å bli uglesett på samme måte som muslimer i mediebildet.

Fremstillingen av muslimske jenter som undertrykte og muslimske menn som undertrykkende og potensielle terrorister gjør at muslimer i dag har den lite tvilsomme æren av å ha en like lav status som homofile i Norge hadde på 60-tallet. Ja, man kan nesten si at muslimer er de nye homoene. Hva betyr så dette for bruk av virkemidler for å endre fiendebildet av muslimer i den offentlige debatten? Og kan muslimske aktivister lære noe av homobevegelsen? 

Økt skespsis blant unge

Flere europeiske undersøkelser tyder på en økende grad av det som blir kalt for ”islamofobi” i samfunnet. Dette ordet er kanskje nyere enn ”homofobi”, men gir nok likevel mer mening. De som snakker stygt om homofile frykter dem sjelden, men det er dessverre mange som frykter muslimer – at de skal endre ”norske” verdier eller utsette andre for vold.
 
Integreringskartet fra 2006 viser også en økende skepsis til muslimer, og i motsetning til hva man kanskje skulle tro er det blant de yngste at skepsisen øker mest. Et interessant funn var også at flertallet mente at islams verdier er uforenelige med norske, samtidig som majoriteten av de spurte oppgir at de har svært mangelfull kunnskap om islam.

Kunnskap mot undertrykking

Jeg tror at kunnskap er noenlunde jevnt fordelt i befolkningen, noe som betyr at også politikere, byråkrater og journalister er farget av de samme holdningene og den samme kunnskapsmangelen som resten av befolkningen. Dette så vi blant annet i mediedekningen av ungdomsdemonstrasjonene mot kamphandlingene på Gazastripen. Selv om aggresjon og vold i demonstrasjoner ikke er noe nytt i Norge ble det fremstilt som om disse voldshandlingene var noe ”de” hadde brakt hit. Selv om flertallet av de som deltok i disse demonstrasjonene opptrådte fredelig var det de som kasta røykbomber og stein som fikk oppmerksomhet, mens de andre deltakerne måtte svare for den lille minoriteten som lagde bråk. 

Selv om homofile risikerer både mobbing og utestengelse i Norge i dag er holdningene blitt radikalt mye bedre i løpet av de siste 30-40 årene. En holdningsundersøkelse fra 1947 viste at én av fire nordmenn rangerte sammekjønnsseksualitet som en forbrytelse på lik linje med mord! Så sent som i 1967 svarte seks av ti nordmenn at det ville få skadelige følger om homofile i Norge i samme utstrekning som heterofile kunne omtale og vedstå seg sitt seksualliv. På denne tiden var det også vanlig at politiet “raida” nattklubber hvor homser, lesber og transer gikk ut for å danse. Ryktene sier at for 40 år siden – samme dag som homoikonet Judy Garlands begravelse – raida politiet en homoklubben “Stonewall” i New York.

Men i stedet for å la seg kue av politiet bestemte de seg for å bokstavelig talt slå tilbake – og politiet ble banka opp av dragqueens, traktorlesber og homofile menn.

Stadig nye utgrupper

Går det en linje fra Stonewallopprøret og den opprøske homobevegelsen til de opprørske muslimske aktivistene i dag? Kan man sammenligne følelsen av avmakt som homsene, lesbene, biene og transene følte i nattklubben Stonewall (den natten Judy Garland døde) med følelsen av avmakt mange unge muslimer føler i dag? Det å oppleve å bli angrepet og angrepet gang på gang uten noen mulighet til å forsvare seg og ingen som står opp og forsvarer dem er noe jeg tror mange muslimer kjente på, spesielt under kamphandlingene på Gazastripen. 

Etter hvert som holdningene har endra seg i forhold til homoseksualitet, har også aktivismen endra seg. Homobevegelsen ble mer og mer pen og pyntelig og gikk fra slossing på nattklubber til lobbymøter med politikere og byråkrater, noe som har gjort at man har gått fra å være kriminelle i 1972 til å få innført en felles ekteskapslov i 2009. Strategien har selvsagt hatt sin pris, det er mange som ikke har følt seg hjemme i homobevegelsen, spesielt hiv-positive, transpersoner og andre grupper som kunne ødelegge imaget til de ”ordentlige” homoene.

Tvinges til smal agenda

Dersom vi ser på hvem som har mulighet for innflytelse, er det også tydelig at det er langt flere homofile i for eksempel politikken og statsforvaltningen enn det er muslimer. Selv om homobevegelsen kan ha problemer med å være en premissleverandør i samfunnsdebatten er det langt verre for muslimske organisasjoner og muslimske aktivister å sette dagsorden. Mens politikere som Per-Kristian Foss får snakke om skatt og Anette Trettebergstuen får snakke om bistand, blir Abid Raja og Hadia Tajik stort sett nødt til å kommentere integrerings- eller innvandringsspørsmål. Dette er sannsynligvis et symptom på hvor ”fremmede” mennesker med brun hud blir sett på i Norge. 

Truende maskiner

Har så muslimske aktivister noe å lære av homobevegelsen? Jeg mener ja – uten at det betyr at jeg sitter med nøkkelen på hvordan muslimer best organiserer sin kamp. Det betyr heller ikke at jeg mener at muslimer nødvendigvis skal starte fargerike parader i gatene, med hijab som det nye pride-symbolet. Det er likevel fellestrekk mellom den kampen som homofile har kjempet, og det er fellestrekk mellom den diskrimineringen muslimer og homofile fremdeles møter. Fremstillinger om homofile som sexmaskiner, muslimske menn som voldsmaskiner og muslimske kvinner som fødemaskiner er dessverre ikke unike. Sammen har vi et ansvar for å formidle flere historier enn de som blir fortalt i dag.

Vi tror at den norske offentligheten har bruk for å se homofile og muslimer i nye og kanskje overraskende roller. Muslimer bør få uttale seg i media om det norske skattenivået, om finanskrisen og om velferdsstaten. Åpne homofile må få slippe å alltid uttale seg på vegne av alle homofile i Norge og få lov til å svare på spørsmål om barnehagedekningen, krigen i Irak og det amerikanske valgresultatet. Det er først når vi blir vant til å se homofile og muslimer i helt vanlige roller at majoriteten kan identifisere seg med minoriteten.

Det er slik vi normaliserer noe som ellers blir sett på som avvikende og eksotisk. Det er slik vi unngår at muslimer blir stoppet av politiet på grunn av gruppetilhørighet og at to kvinner som går hånd i hånd unngår slibrige kommentarer fra menn. Det er slik vi skaper et mangfoldig samfunn basert på respekt. 

Håp om forandring

I blant kan det se ut som det er umulig å forene religiøsitet med homofili. Heldigvis er det gode eksempler på at dette er mulig, Sør-Afrika og Spania innførte felles ekteskapslov før Norge, og Bolivia har nå som første land i verden grunnslovsfesta forbud mot diskriminering pga seksuell orientering og kjønnsidentitet. Den homofile imamen Muhsin Hendricks har utalt at alle er likeverdige i Allahs øyne, og mener det går an å kjempe for homorettigheter med Koranen høyt hevet.

Dessverre er det mange homofile muslimer i Norge som omtrent svelger sin egen stemme – de er usynlige i den offentlige debatten. Vi har i samarbeid med Antirasistisk Senter satt temaet på dagsorden, og vi oppfordrer medlemmer, tillitsvalgte og ansatte i Røde Kors til å danne felles front for muslimske ungdommer- både homofile og heterofile for å gi dem en stemme.

Kanskje kan til og med den norske og internasjonale homokampen være til inspirasjon?

(Tidligere publisert i Røde Kors Magasinet)