- Nye innvandringsregler og deres betydning - 18.11.2024
- Styrk din tilstedeværelse på nettet for digital vekst med one.com - 18.11.2024
- Hvorfor støtter vi Sofia Rana? - 16.11.2024
Romanen “Ser hodet mitt stort ut med denne?” av Randa Abdel-Fattah prøver å gi noen svar. Selv om den ble gitt ut på norsk allerede i 2007, er den fortsatt aktuell.
Den handler om en 16-årig australsk-palestinsk jente som velger å gå med hijab. Men selv om hun gjør det, er 16 år gamle Amal ikke så forskjellig fra andre tenåringer. Forfatteren skildrer dette på en morsom måte. Hun følger Amal gjennom helt vanlige situasjoner på skolen, på fester eller sammen med sine foreldrene. Det viser seg at ambisjonene hos en tenåringsjente med hijab ikke er så ulike andre tenåringers ambisjoner.
Reaksjoner
På møtet vil rektor bare prate om hvordan de kan få Amal til å la være å bruke hijab.
Tenåringsjenta har lenge ønsket å bruke hijab, men har vært redd for reaksjonene. Og reaksjoner får hun i massevis. Når hun kommer iført hijab på første skoledag på videregående skole, reagerer rektor kraftig. Hun blir spurt om foreldrene hennes har tvunget henne til å bruke det.
“Tvert imot”, sier Amal, “de var bekymret for meg og lurte på om jeg ville takle alle reaksjoner på mitt valg om å bruke hijab”.
Amals klasse – hun er eneste muslim – reagerer med totalt sjokk. Bare hennes nærmeste venninner og noen av lærerne støtter henne. Selv om rektor ikke har gitt sitt samtykke til å bruke hijab på skolen ennå, håper Amal på at hun vil få det etter at rektor har pratet med hennes foreldre.
Men på møtet vil rektor bare prate om hvordan de kan få Amal til å la være å bruke hijab. Omsider klarer Amals foreldre å overbevise rektor om å la Amal gjøre som hun ønsker.
Ny stolthet
Selv om Amal bruker hijab, føler hun seg ikke annerledes enn tidligere. Likevel kvier hun seg for å gå på kafé eller å delta i skoledebatter som hun har gjort før. Men hun kommer seg over det, og gjør begge deler med stolthet.
Amal opplever også diskriminering. Da hun ser en plakat om ledig stilling i en kafeteria på et kjøpesenter, bestemmer hun seg for å søke. Men eieren forteller henne at slike som hun ikke kan jobbe bak disken. Dette gjør at Amal mister motet og blir bekymret for framtiden.
Denne bekymringen forsvinner da Amal i bokens klimaks blir kåret til skoledebattens beste taler. I det øyeblikket bestemmer hun seg for å studere juss. Foreldrene støtter Amal og sier at hun kan oppnå alt hun ønsker seg her i livet.
Tapte drømmer
Dette fører tankene over til dagens hijabdebatt i Norge. Det finnes mange som Amal i Norge også, jenter som har drømmer om å bli noe her i livet. Hvilken rett har vi til å ta fra dem drømmene ved å forby hijab i visse yrker? Hvordan kan foreldrene til jenter som bruker hijab, fortelle dem at de kan bli akkurat hva de ønsker her i livet, når de vet at hijaben kan bli til et hinder for dem i framtiden?
