- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Nylig var imam Yahya Hendi på Norgesbesøk i forbindelse med konferansen til
Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM) “Vi
tjener på Mangfoldet”.
– Jeg tror profeten Muhammed hadde blitt svært lei seg hvis han hadde
levd i dag og sett hvordan vi behandler hverandre, sier Hendi.
Han er født og oppvokst i Palestina, men kom til USA for tjue år siden og bor nå i Washington, D.C., hvor han er imam ved Georgetown University. Han skal tilbringe noen maidager her i Norge i forbindelse med KIMs landskonferanse og jubileumsfeiring.
Imamen selv ser ut til å være et levende bevis på et mangfoldig liv og karrière. Han er sterkt engasjert i arbeidet som rådsmedlem i Fiqh Council of America. Her har Hendi vært med på å utstede fatwaer mot bruk av terror og fordømt blant annet angrepene i London i 2005.
Frihet fra undertrykkelse, respekt for kvinner og etniske minoriteter er også en viktig del av islamsk praksis.
– Ikke-muslimer har fått en gal assosiasjon til ordet fatwa, som de ofte forbinder med Salman Rushdie, Iran eller bin Laden. For meg og andre vanlige troende er fatwa et svar på religiøse spørsmål, på hva som er akseptert og ikke-akseptert i religionen. Ved å gi ut fatwaer mot terrorisme viser vi at islam tar avstand fra de som misbruker religionens navn til å begå voldshandlinger, sier han når Utrop møter ham i Oslo.
Mobbing fra egne rekker
Som palestiner er Hendi kritisk til hva Israel har gjort mot hans landsmenn. Men samtidig understreker han at det er viktig å skille mellom staten Israel og jøder generelt. I sitt nye hjemland har han studert komparativ religion sammen med vordende rabbinere og prester, og forrettet sammen med en reformjødisk rabbiner i et bryllup for et jødisk-arabisk ektepar. Han innrømmer at å komme til USA førte til at han måtte ta et oppgjør med egne kulturelle sperrer.
– Det har vært en nødvendig prosess. Jeg har blitt mer bevisst på min egen islamske identitet, og begynt å fokusere mer på likhetene vi har med kristne, jøder, hinduer og andre, fremfor forskjellene.
Imamen har selv opplevd å bli hånet av andre fra samme bakgrunn for sitt samarbeid med “fienden”, spesielt jøder. Til Utrop sier han at dette opplevdes som stigmatiserende og sårende, men at han vil fortsette å jobbe for flerkulturell og flerreligiøs sameksistens.
– Jeg har selv valgt å bli amerikaner ved å komme til USA. Og dette gjør meg, paradoksalt nok, mer muslimsk enn noensinne.
– Hvorfor?
– Fordi jeg ser at verdier som frihet fra undertrykkelse, respekt for kvinner og etniske minoriteter er verdier som jeg opplever ikke bare som grunnlovsbeskyttede i USAs forfatning, men også som en viktig del av islamsk praksis.
Lang historikk
Yayha Hendi støtter den nye Obama-administrasjonens linje overfor den muslimske verden. Han mener at Obama allerede under valgkampen hadde et tydelig ståsted. Dette er imidlertid ikke noe nytt i amerikansk politikk, mener han.
– Forholdet mellom USA og islamske land har en opprinnelse lenger tilbake enn hva folk flest tror. Vi kan se en rød tråd helt fra kongen av Marokko var en av de få til å anerkjenne den første uavhengige regjeringen under George Washington, og frem til da Clinton-administrasjonen sendte hjelp til Kosovo og Bosnia under krigene på Balkan. En annen ting er at man også fra amerikansk side har gjort utenrikspolitiske blundere i forhold til land i Midt-Østen, Sørøst-Asia og andre steder som har et muslimsk flertall. Vi har et langt og blandet forhold, både på godt og vondt.
Retter pekefingeren til majoritet og minoritet
Hendi rister på hodet når jeg nevner hijabdebatten og begrepspbruk som “snikislamisering” her i Norge, og utviklingen ellers i andre europeiske land.
– I Europa snakker dere om assimilering på samme måte som vi i USA snakker om integrering. I USA kan folk være religiøse både på liberalt, moderat og ortodoks vis. Vi kan være palestinsk-amerikanere, italiensk-amerikanere, spansktalende amerikanere, polsk-amerikanere og så videre. Jeg har sett kvinnelige flyplasskontrollører med hijab og vært sammen med andre imamer og jødiske rabbinere på luthersk gudstjeneste. For oss er ikke kulturblanding noe annet enn naturlig.
– Kan vi få til noe lignende her i Norge og ellers på kontinentet?
– Selvsagt, man kan hvis man vil. Integrering vil ikke bli en realitet før begge sider viser vilje til integrering. Vertsnasjonen må gi nykommerne jobb, utdanning og plass i det offentlige rom. Nykommerne bør på sin side vise respekt for vertslandet som har tatt i mot dem. Folk må gjøre seg gjeldende i samfunnet ved å være aktive i politikken, fagforeninger, avtjene verneplikten og ta et oppgjør med kriminalitet og trygdemisbruk i egne miljøer. Slik som mine barn føler tilhørighet til sitt nye hjemland og kan “Pledge of Alliegiance” (jour. anm. troskapseden til USAs flagg) utenat, så bør nykommerne her i Norge ideelt sett også kunne føle samme tilhørighet til flagget, nasjonalsangen og andre lignende symboler.
Humor som våpen
Imamen er ikke så høytidelig at han ikke har tid til en god latter. Komikerne i ensemblet “Allah Made Me Funny” er blant favorittene.
– Kunst og musikk er de to uttrykksformene som på best mulig måte forener mennesker fra ulike kulturer. Humor er absolutt en god hjelper til å bli kvitt fordommer og stereotyper. Ved at vi kan le sammen med, og ikke på en ondskapsfull måte av hverandres egenart, så kan vi lære sammen. Både om våre forskjeller og likheter, særlig sistnevnte, sier han.
