Til tross for den meget alvorlige situasjonen har vi ikke sett at forkjemperne for menneskerettighetene, internasjonalistene eller multikulturalistene har strømmet ut på gatene for å protestere.
Det kan virke som et grunnleggende prinsipp for de europeiske samfunnene, nemlig humanismen, har blitt skjøvet i bakgrunnen. Det er bekymringsverdig at det synes som den europeiske humanismen har mistet av syne et av sine moderne kjerneelementer. Et element som har bidratt ikke bare til utviklingen av de europeiske samfunn, men som også har blitt en av de sentrale retningslinjer i det internasjonale samfunn. Jeg snakker selvsagt om forsvaret av menneskerettighetene.
Knust håp
La oss sammen forsvare menneskerettighetene ved å gå ut i gatene og vise vår avsky mot overgrepene mot sivile på Sri Lanka!
Et flerkulturelt samfunn har ikke råd til å gi slipp på den tradisjonsrike europeiske humanismen, som ofte har fått en sterkt internasjonalistisk utlegning. Da jeg så hvordan tusener på tusener av mennesker støttet de uskyldige ofrene på Gazastripen, øynet jeg et håp om at solidariteten igjen skulle vokse i styrke i de materialistiske forbrukersamfunnene, og at forpliktelsen til å forsvare menneskerettighetene skulle få en ny giv.
I dag vet vi at lidelsene blant sivile på Sri Lanka er nesten uten grenser. Likevel er det ingen som protesterer i gatene, ingen er interessert. De som har protestert er tamilene, som i utgangspunktet kom som flyktninger på grunn av konflikten. Solidariteten og engasjementet de viser er imponerende. Men likevel klarer jeg ikke la være å tenke at jeg var for optimistisk da jeg så en renessanse for menneskerettighetene og humanismen i engasjementet for Gaza.
Gruppetenkning
Livene våre er gjennomsyret av verdier som er stikk motsatte av humanismen, solidariteten, internasjonalismen og pluralismen. I dag protesteres det framfor alt når de som lider er medlemmer av din egen familie, nasjon, religiøse eller etniske gruppe. Med andre ord lever vi i tidsalder preget av den råeste form for nasjonalisme og sjåvinisme. Menneskerettighetene får en ytterst forvridd betydning når de ikke lenger gjelder hele menneskeheten, men bare de som ligner deg selv.
Vi må snakke høyt og tydelig om viktigheten av å forsvare menneskerettighetene som universelle verdier. Vi må på det sterkeste tilbakevise den misforståtte formen for solidaritet som bare gjelder ens egen gruppe. Stammetilhørighet kan aldri danne grunnlaget for våre liv. Nøkkelen til en demokratisk, flerkulturell utvikling ligger i anerkjennelsen av at menneskeheten er én og at humanismen fanger denne ideen best.
La oss derfor sammen forsvare menneskerettighetene ved å gå ut i gatene og vise vår avsky mot overgrepene mot sivile på Sri Lanka!
Den peruanske poeten Cesar Vallejo, sa det på denne måten i sitt berømte dikt ”Jeg skal snakke om håpet”:
Jeg lider ikke denne smerten som Cesar Vallejo. Jeg lider ikke nå som kunstner, menneske, ikke en gang som et enkelt levende vesen. Jeg lider ikke denne smerten som katolikk, muslim eller ateist. I dag lider jeg bare. Selv om mitt navn ikke var Cesar Vallejo, skulle jeg likevel lide denne samme smerten. Selv om jeg ikke var kunstner, skulle jeg likevel lide. Selv om jeg ikke var menneske, eller et levende vesen, skulle jeg likevel lide. Selv om jeg verken var katolikk, ateist eller muslim, skulle jeg lide. I dag lider jeg fra dypet. I dag lider jeg bare.