- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Å
brenne en gjenstand som representerer et livssyn, et land eller en
religion blir av mange sett på som den ytterste tøying
av ytringsfrihetens grenser. Ekstremsymbolikken skal vise til hvor
mye fordømmelse, avsky og hat som ligger bak “brennerens”
handling og følelser overfor gjenstanden som brennes, det være
seg et flagg, et partipolitisk symbol eller et religiøst
tilholdssted.
Bitt av basillen
Når man tøyer ytringsfrihetens grenser ved å gjøre det ekstreme, risikerer man å ende opp som tullete og barnslig.
Nå er det slik her i landet at folk igjen
plutselig har blitt bitt av det jeg vil kalle den ideologiske
pyromanien. På 90-tallet husker vi jo satanrockeren Varg
Vikernes som sto bak og var inspirasjonskilde til flere
kirkebranner. Han mente kristendommen, i motsetning til vikingenes
åsatru, var en unorsk oppfinnelse og måtte kastes ut av
landet, om nødvendig med ild.
Går vi flere århundrer
tilbake, nærmere bestemt 1600-tallet og hekseprosessene, var
det de kristne, med selvoppnevnte domstoler, som brente kvinner og
menn på staken. Anklagede var nærmest dømt på
forhånd og måtte sjanseløst godta sin skjebne og
bli levende grillet av datidens intoleranse mot annerledes tenkende
Tillatt
Flaggbrenning og brenning av religiøse symboler er
kanskje de to sterkeste virkemidlene. Til tross for dette er det
flere land, som for eksempel USA, hvor grunnloven faktisk tillater
å brenne flagget. Ytringsfriheten blir sett på som såpass
viktig at den også skal romme “upopulære” eller
“ytterliggående” uttrykksformer.
Her i Norge har vi
fortsatt ikke en såpass polarisert offentlig debatt. Kanskje fram til nå. De siste årene har komikeren Otto Jespersen og
den transkjønnede samfunnsdebattanten Sara Azmeh “Mats”
Rasmussen gjort seg bemerket i norsk offentlighet, med å brenne
henholdsvis en hijab og en bibel. Begge, spesielt Azmeh Rasmussen,
har møtt sterke reaksjoner på grunn av sin (vil jeg si)
ekstreme bruk av ytringsfriheten.
Samme rett for alle
På en måte kan
jeg skjønne kristne og muslimer som føler seg
fornærmet. Både Bibelen og Koranen er mer enn et stykke
papir eller en bok for mange troende. Hvis
NorgesPatriotene gjør som planlagt og brenner islams hellige
bok, er det i seg selv en enormt provoserende handling for de
skrifttro.
Likevel (med fare for at jeg blir korsfestet av enkelte
politiske korrekte vaktbikkjer) er det en handling som er fullt
tillatt innenfor norsk lov. Akkurat som Sara og Otto hadde rett til å
sjokkere og provosere, hadde hijabkledde kvinner under 8.
mars-markeringen rett til å kaste snøballer på
førstnevnte. Nøyaktig likt stilte det seg for
demonstranter i Syria, Iran og andre muslimske land da de protesterte
mot Muhammed-karikaturene ved å brenne norske og danske
flagg.
Dummer seg ut
Når man tøyer ytringsfrihetens grenser ved
å gjøre det ekstreme, det provoserende og det totalt
smakløse, risikerer man å ende opp som tullete og
barnslig. NorgesPatriotene er intet unntak. Flere stemmer, blant
annet Antirasistisk Senters leder Kari Helene Partapuoli, har gått
ut og sagt at folk som NorgesPatriotene ikke burde få lov å
spre sitt hatpropaganda. Det er en gal tilnærming. For det er
først og fremst ved full eksponering at vi såkalt
tenkende og analyserende samfunnsborgere kan se hva grupper som
NorgesPatriotene, Vigrid og andre er laget av og hvordan de selv
dummer seg ut på “prime time”.
Kanskje ville
det alt i alt vært best om vi rett og slett sluttet å
kaste bort kroner og tv-tid på fyrstikker, lightere og
tennvæske. Om vi kunne roet ned denne forbaskede ideologiske
pyromanen som finnes i oss alle?
NB! Et interessant søk
på Wikipedia viser at rett-troende muslimer oppfordres til
såkalt “respektfylt brenning” av Koranen, så
lenge eksemplaret er i såpass forfallen tilstand at den skal
erstattes.
