- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Intet land lager så mye film som India, men den britiske produksjonen ”Slumdog Millionaire” er så langt det eneste helt store internasjonale gjennombruddet. Det kryr jo av DVD-sjapper med Bollywood-musikaler i Oslo indre øst, men klientellet er ikke akkurat multikulturelt, for å si det sånn. Men disse uglesette musikalene utgjør bare rundt en tredjedel av Indias smått utrolige produksjon på nesten tusen filmer i året, noe som også gjenspeiles i denne lille Cinemateket-serien.
Motpolen til de Mumbai-baserte Bollywood-filmene er den såkalte ”parallel cinema” som har sitt tyngdepunkt i Kolkata, og ingen er en bedre representant for denne retningens tilblivelse enn Satyajit Ray. Hele hans Apu-trilogi fra 1950-tallet er med: et flott drama i sort-hvitt om en gutt på landsbygda som vokser til mann og flytter inn til Calcutta – her ligger storheten i detaljene! Satyajit Ray har høstet lovord fra et utall av våre dagers mest kjente regissører, og regnes som Indias største klassiske filmnavn.
Provoserende filmkyss
Vi får også sjansen til å se en annen trilogi, nemlig indisk-kanadiske Deepa Mehtas ”Elements”, som består av ”Fire”, ”Earth” og ”Water”. Den siste av disse er vel ikke helt ukjent for det norske publikum, men det er allikevel ”Fire” som gjør størst inntrykk. Det er en kjent sak at kyssing ikke skal forekomme i selv de mest sensuelle Bollywood-filmer, men det tar man ikke hensyn til i ”Fire”, og det blir ikke snauere av at det er to kvinner som kysser. Dette var ikke alle like glade for: særlig høyreekstreme hindu-grupperinger så rødt etter premieren i 1998, og det forekom voldelige aksjoner.
”Fire” er en modig film som tar opp flere problematiske sider ved det indiske samfunnet, ikke minst mange kvinners kjærlighetsløse liv i arrangerte ekteskap. Legg også merke til den yngste kysseren, spilt av Nandita Das, som selv er i ferd med å skape seg en karriere som filmskaper. La oss håpe at hennes regidebut ”Firaaq”, om den sekteriske volden mellom hinduer og muslimer i Gujarat i 2002, når norske kinoer.
Sterke kvinner
Videre vises et par gode dokumentarer i form av portretter av sterke kvinner. Den ene er ”Dam/Age”, og handler om samfunnsrefseren Arundhati Roy. Hun er identisk med forfatteren av Booker-vinneren ”Guden for små ting”, men i India er hun etter hvert blitt vel så kjent som aktivist og motstander av diverse store damutbygninger.
”Bandittenes dronning” er en film om det ekstreme livet til Phoolan Devi. Hun kom fra ganske fattige kår, slo seg opp som banditt og kidnapper før hun ble arrestert, men etter soning ble hun faktisk valgt inn i det indiske parlamentet. I 2001 ble hun så myrdet utenfor sitt hjem. Denne filmen, som er fra 1994, tegner et ganske pent portrett av henne – men hun ble allikevel fornærmet, og ettermælet hennes er både sammensatt og omstridt.
Slum og glamour
Når det gjelder resten av programmet, vises det også rene Bollywood-filmer: pionérfilmen ”Aan – det røde skjerfet” (1952) var i sin tid en kassasuksess uten like som var med på å innlede denne sjangeren, mens Lagaan (2001) tilbyr hoftevrikking på fjelltopper og det som verre er. Men det er ikke bare glamour som selger: det vises også to filmer av indisk-amerikanske Mira Nair, hvorav slumfilmen ”Salaam Bombay” er bedre enn den mer familievennlige ”Monsoon Wedding”.
Tatt i betraktning den oppsikten ”Slumdog Millionaire” har vakt etter Oscar-statuettene tidligere i år, så var det vel taktisk klokt å vise den også her. Men når det allerede framstår som betenkelig at så mange av disse filmene er laget av regissører som ikke lenger bor i India, er det uforståelig at Wes Andersons tullete film ”The Darjeeling Limited” – en ren Hollywood-produksjon – er tatt med. Men alt i alt hilser vi dette prosjektet velkommen, med en liten fotnote om at historiene rundt disse filmene ofte er like fascinerende som filmene selv.
