- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Bildene er tatt på fire asylmottak, nærmere bestemt i Asker, Hamar, Trondheim og Finnsnes (i Troms), med et par unntak fra Hellas og Italia. Vi kan kalle dem kontekstuelle portretter, i den forstand at det er sammenhengen som gir dem innhold. Gjennomgangstonen er lavmælt, og om det er noe som skurrer, så er det den bakenforliggende monotonien. Utstillingen varer til 28. juni.
Stillstand
– Mediene rapporterer kun fra disse mottakene når det har skjedd noe dramatisk, sier Linda. – Men dagliglivet er i virkeligheten veldig stillestående, til en slik grad at det faktisk kan være vanskelig å ta bilder. Det er utrolig mye tv-titting rundt omkring, for å si det sånn…
Linda Bournane Engelberth, som selv er halvt algirsk, har tidligere vært på flere besøk i asylmottak på oppdrag fra Klassekampen. Hun sier hun har prøvd å være objektiv, selv om hun selvsagt ble grepet av enkeltskjebnene.
Apatien vokser
– Jeg viser noen bilder av en irakisk familie som hadde et forferdelig møte med det norske asylsystemet. Deres lille datter var syk, lam fra knærne og ned, men de måtte vente i uvisse i tre måneder før de fikk flytte til et tilpasset mottak. En annen skjebne jeg viser er en somalisk kvinne som måtte vente i fem år før hun fikk opphold, og etter det bodde hun faktisk på mottaket i enda et år.
Et annet portrett som gjør inntrykk er av en kurdisk mann med et ansikt som utstråler det som i militær sjargong kalles ”brakkesyke”. Apatien som kommer snikende når de byråkratiske prosessene trekker i langdrag er i følge Linda beboernes største problem. Bildet antyder også hvordan mange er overlatt til sine egne tanker, ikke minst på grunn av språkproblemer.
Dublin II-forordningen
– Jeg er imponert over det personlige engasjementet som mange av de ansatte på mottakene viser. Ellers er det mye i asylsystemet her i landet som burde forbedres, men i forhold til Hellas er det bra. Grunnen til at jeg har med bilder derfra, altså fra Hellas og Italia, var i utgangspunktet fordi jeg traff så mange som hadde vært innom der på vei hit. Nå er disse bildene tilfeldigvis blitt spesielt aktuelle igjen gjennom en diskusjon rundt den såkalte Dublin II-forordningen.
Dette er en EU-forordning fra 2003 som sier at asylsøkere innenfor Schengen bare vil få sin søknad behandlet én gang, og at dette bør skje i det landet de først kom til – noe som i praksis betyr at mange i Norge risikerer å bli sendt til Hellas. Utlendingsnemda (UNE) gjenopptok nylig denne praksisen, som er omstridt fordi det heter seg at utsendelse bare skal skje dersom asylsøkerne blir garantert omtrentlig like forhold som her. En fersk rapport fra NOAS og Helsingforskomiteen påpeker altfor store forskjeller, noe Lindas fotografier vil understøtte.
Langt verre i Hellas
I Hellas finnes det få asylmottak i forhold til hvor mange som kommer. Utstillingen inneholder et bilde av mennesker som bor på noe som ser ut som en byggeplass, og et annet av en flokk unge menn som forsøker å kaste seg på en trailer i fart for å gjemme seg om bord, vel vitende at de vil få bank av politiet om de blir tatt – noe de sannsynligvis blir.
– Grekerne gjør med overlegg asylprosessen vanskelig for søkerne, blant annet ved at de relevante kontorene bare holder åpent i korte perioder på ukurante tider, og at viktige skjemaer kun finnes på gresk. På denne måten kan søkerne bli lurt til å skrive under på ting som er ugunstige for dem, som for eksempel at de er arbeidsinnvandrere.
Kontrasten til et bilde av en liten rød stue i snødrevet i Hamar er stor, men allikevel utgjør beboerne her et slags apatiens skjebnefellesskap med utallige andre som er på flukt. Å mobilisere vår medfølelse er vel denne utstillingens egentlige mål, og det er et prisverdig og betimelig foretak.
