Hver tredje ikke-vestlige innvandrere
og deres barn levde i en fattig familie – familier med ”vedvarende
lavinntekt” – i årene 2005-2007. Med andre ord utgjorde
denne gruppen 23 prosent av alle med vedvarende lavinntekt i Norge.
Hver fjerde fattige i Norge er altså ikke-vestlig innvandrer.
Det er konklusjonen i den siste rapporten fra Statistisk Sentralbyrå
(SSB) om fordelingen av inntekt i Norge. Forskningsdirektør
Ådne Cappelen i SSB sier til Aftenposten at situasjonen kan
forklares med manglende utdannelse og språkkunnskaper.
For fem år siden skrev vi her i
avisen at norsk integreringspolitikk hadde sviktet grundig fordi den
ikke hadde som viktigste målsetning å legge til rette for
at innvandrere får tilstrekkelige norskkunnskaper og
utdannelse. Enkelte tok våre påstander meget tungt, og vi
fikk et tre siders svarbrev fra UDI.
Det viktigste tiltaket for å bekjempe fattigdom de siste årene, “Kvalifiseringsprogrammet”, har mistet fokuset på minoritetsbefolkningen.
Med SSBs nye tall som bakgrunn vil vi
minne om at det ikke var før i 2004 at obligatorisk norsk for
alle nyankomne ble innført. Mer dyptgripende tiltak for
kvalifisering av innvandrere kom så sent som i 2006. Vi vil
også peke på at det viktigste statlige tiltaket for å
bekjempe fattigdom de siste årene, det såkalte
“Kvalifiseringsprogrammet”, har mistet mye av det klare
fokuset på minoritetsbefolkningen som forgjengeren “Ny
Sjanse” hadde.
Det kan virke som, til tross for disse
prisverdige initiativene, at norske myndigheter ennå ikke har
innsett fullt ut viktigheten av å bekjempe for eksempel den
analfabetismen som finnes blant tusener av minoritetsspråklige
i Norge. De har fortsatt ikke innsett at det må et
grunnleggende motivasjonsarbeid til blant minoritetsbefolkningen,
koblet med klarere rettigheter, slik at flere tar grunnskole og
videregående. En slik grunnskolering er avgjørende for
at innvandrere skal bli skikkelig rustet til å konkurrere på
arbeidsmarkedet. Dette har vært et tilbakevendende tema her i
avisen.
Nylig la Barne- og
likestillingsdepartementet fram en handlingsplan som skal styrke
rekrutteringen av minoriteter til arbeidslivet, men planen nevner
ingenting om noen form for positiv diskriminering. Det er allerede
for mange ulike planer og strømmer av ord, men ingen konkret
handling for å forandre holdninger hos institusjoner og
organisasjoner. Det er nok å se på de syv delegatene med
innvandrerbakgrunn (av totalt 315) som siste LO-kongress kunne skilte
med. Det er, kjære venner, mye som er ugjort i kampen mot den
nye fattigdommen i Norge.
