- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Det er nesten ikke til å tro, men det samlede tallet på slaver i verden i dag – 27 millioner – er over dobbelt så høyt som det totale antall som var involvert i trekanthandelen over Atlanteren, som særlig fant sted på 1700-tallet. Den store befolkningsveksten siden den gang betyr selvsagt at andelen relativt sett er lavere nå, men allikevel er 27 millioner et grusomt høyt tall.
Dette forteller oss at selv om slaveriet ble opphevet i 1865 og i dag er forbudt i alle land, så er det ikke utryddet. Samtidig har prisen på en slave falt fra ca. 40.000 til 100 USD. Det er dette ”Moderne slaveri” handler om.
Husslaver og gjeldsslaver
I løpet av serien blir vi kjent med fem representanter for fem ulike typer slaveri: husslaver, gjeldsslaver, barnesoldater, barneprostituerte og trafficking-ofre. For å vise spennet og omfanget tas vi med til ulike steder; henholdsvis Frankrike, India, Uganda, Kambodsja og Moldova. Og selv om skjebnen til den vi møter først, marokkanske Rania, er ille nok, så blir det egentlig bare verre og verre.
Filmskaperne har valgt å legge igjen en påminnelse om at både oppreisning og renselse er mulig.
Rania er én av 100.000 såkalte husslaver i Vest-Europa i dag. Dette vil si at hun gjør ubetalt husarbeid under tvang, mens hun nektes sosialt liv, kontakt med familien og skolegang. Juridisk sett dreier dette seg altså om ren kidnapping. Skjebnen til Rania er formodentlig tatt med for å vise at fenomenet slaveri også finnes i Vesten (noe som er ille nok), men det er først når vi blir kjent med en indisk familie av gjeldsslaver at vi forstår omfanget.
Det hevdes at ikke mindre enn 10 millioner mennesker verden over er blitt tvunget til å selge seg selv med hud og hår – som arbeidskraft til evig tid – i en form for utbytting som har skremmende mye til felles med middelalderens føydalisme.
Verst i Kambodsja
Det er allikevel intervjuene med et par unge jenter på AFESIP-senteret i Kambodsja – drevet av en tidligere prostituert – som gjør størst inntrykk. Å høre en 13 år gammel jente beskrive sitt møte med en 65 år gammel fransk turist er – til tross for den nærmest saklige tonen – nesten uutholdelig. Et menneske kan vel neppe gjøre noe mer nedrig enn å voldta små piker som ikke engang er kjønnsmodne, etter først å ha slått dem til de overgir seg.
Det er nesten så en ikke legger merke til det i all håpløsheten, men filmskaperne har allikevel valgt å legge igjen en påminnelse om at både oppreisning og renselse er mulig. Både Rania og de moldovske trafficking-ofrene vi treffer vinner i rettssalen, og vi får se at det i Uganda så vel som i Kambodsja finnes organisasjoner som tar seg av folk på vei ut av trelldommen. Men betegnende nok framstilles ikke gjeldsslavene i India på denne måten, de som altså tilhører den numerisk sett største gruppen av slaver i verden i dag.
Sett slavene fri!
Innimellom er det også flere små ekspertintervjuer, og blant mange kjente ansikter – som Joseph E. Stiglitz, Sir Bob Geldof, og så videre – er det nok Kevin Bales fra ”Free the Slaves” som har de mest relevante refleksjonene. Men det er en aldrende Noam Chomsky som minner oss om vårt ansvar som medmennesker og forbrukere. Hvor handler vi undertøy, hvor har vi aksjer, og hvor drar vi på ferie? Gjør vi noe frivillig organisasjonsarbeid for at verden skal bli et bedre sted?
Det har tatt Thomas Robsahm og Tina Davis seks år å fullføre dette filmprosjektet, og det er bare å slå fast at det er usedvanlig godt levert. Journalistisk sett kan det være en stor utfordring å gå fra det partikulære til det generelle, altså å la enkeltskjebner fungere som eksempler på fenomener med stor utbredelse – men dette har regissørene fått til, ikke minst fordi de har sett at disse historiene gjør desto mer inntrykk om de fortelles på en nøktern måte. Her trengs ingen teatralske fakter. TV-versjonen av ”Moderne slaveri” består av tre deler, men det finnes også en filmversjon, som for øvrig denne anmeldelsen er bygget på.
