- Dugnad – typisk norsk - 17.10.2014
- De eldre – for gammeldags for Norge? - 10.06.2009
Jeg prøvde å hjelpe ham og la hele kroppstyngden til, men han hadde problemer med å holde hodet oppe. Han klamret seg til rullatoren. Han virket redd og var skadet, men ikke alvorlig. I løpet av noen få minutter stoppet en bil bak oss. Sjåføren kom ut og ga meg vesken som jeg hadde kastet fra meg for å hjelpe den eldre mannen.
Sammen klarte vi å få den tilårskomne herren skikkelig på plass i rullatoren. Mannen med bilen spurte om han klarte seg selv, men den gamle mannen var fremdeles medtatt og greide bare såvidt å nikke til svar. Sjåføren var kjapt inne i bak rattet igjen og la ikke merke til at den gamle stabbet seg av gårde, svimmel og usikker på bena som et barn som nettopp har lært å gå.
Jeg var bekymret og tenkte at den gamle mannen ikke ville klare seg selv. Jeg stoppet mannen med bilen og spurte om vi ikke skulle hjelpe ham til sykehuset eller hjem. Det var en ubehagelig overraskelse da jeg fikk et surt svar etterfulgt av at motoren startet.
Jo flere valg vi gjør i tråd med våre høyeste idealer, jo bedre vil vi føle oss.
Ikke over
I hjemlandet mitt ser vi det som en moralsk plikt å hjelpe folk i nød. Jeg prøvde å finne noen andre som kunne hjelpe. Etter et par minutter kom en dame fra andre siden av veien, og jeg spurte om hun kunne avse litt tid. Hun overså meg fullstendig og gikk videre nedover mot sentrum. Det var heller ikke mulig å få stoppet noen drosjer. I mens hadde rullatoren rundet hjørnet. Men min frustrasjon hadde ikke forsvunnet.
Senere på dagen var jeg fremdeles opprørt og ville snakke med venner og familie om det som hadde skjedd. De reagerte forskjellig, noen ble sinte, andre triste. Men jeg la også merke til at svarene deres delte seg i to grupper; én humanitær og én juridisk.
Humanisme kontra jus
Enkelte (“humanistene”) mente at jeg burde insistert på å følge mannen til nærmeste sykehus eller lege. “Du skulle ha stått der til du fikk stoppet noen og forsikret deg ordentlig om hvordan helsetilstanden hans egentlig var.” Andre (“juristene”) påpekte at man skal passe seg for å løfte eller på annen måte røre noen som har falt, når det ikke er andre vitner til stede. “Hvorfor blandet du deg inn? Da risikerer du å få skylden hvis noe alvorlig galt skulle skje.” Det eneste riktige er å ringe politi eller ambulanse – dersom man mener det er absolutt nødvendig, ifølge disse lovrytterne.
Velsignelse
Selv er jeg vokst opp med at slike juridiske spissfindigheter må vike for plikten til å hjelpe andre. Særlig viktig for oss i mitt hjemland er det moralske ansvaret for de eldre. Eldre mennesker er de mest respekterte og betraktes som en gave fra himmelen. “Gamle mennesker er som gamle trær,” er et ordtak vi ofte bruker. Med det mener vi at de eldre er spesielt dyrebare og sjeldne. I folketroen heter det at får du en gammel manns velsignelse, vil det gå deg godt resten av livet. I brylluper og begravelser er det alltid en eldre person som snakker rett etter presten. Hvis ektepar går fra hverandre, er det eldre mennesker som megler.
Jo flere valg vi gjør i tråd med våre høyeste idealer, jo bedre vil vi føle oss. Vi kan ikke uten videre anta at andre mennesker har de samme verdier og idealer som oss selv. Noen ganger er det vi setter høyest helt uten verdi eller uinteressant for våre medmennesker fra andre kulturer.
Eldreomsorg
Regjeringen og norske myndigheter i stort og smått er svært opptatt av eldreomsorg. Det legges stor vekt på å prioritere og forbedre tilbudet til de eldre. Men slike tilbud kan ikke være en erstatning for menneskelig kontakt, og vil aldri kunne fungere som en trylleformel for samfunnet.
Et liv i fellesskap innebærer at vi må følge visse lover og prinsipper. Vi kommer ikke utenom at hver enkelt av oss har et ansvar for at samfunnet forsetter å fungere på en måte som kommer samfunnets medlemmer til gode fysisk og psykisk.
