- Står skrevet i stjernene - 04.11.2014
- Hårfarge til besvær - 17.01.2013
- Feit, fin og (snart) førti - 14.12.2009
Jeg blir ofte spurt, eller rettere sagt
blir det konstatert, at jeg er feminist, som om det er et skjellsord.
Da er det jo godt å kunne henvise til en “Snill-pike-vi-kan-fikse-alt-og-har-ingen-motgang-i-livet-og-har-ingen-problemer-med-å-hevde-at-vi-er-feminister-bok”.
Jeg blir støtt og stadig satt i
bås, ikke bare som kvinne, men som svart kvinne, enslig mor,
boende på Oslo øst med dårlig råd. Jeg er
med andre ord mislykket etter alle “normale” målestokker – og til alt overmål selverklært feminist.
Jeg har ikke noe behov for å være som en mann – det jeg krever, er likeverd. Med eller uten glitter i fitta.
Uansett hvilken bås jeg plasseres
i – jeg tilhører forøvrig generasjon X – har jeg krav på
lik lønn for likt arbeid og like mye rett til utdannelse som
hvilken som helst av det motsatte kjønn. Jeg ber meg frabedt
seksuell trakasering på jobb og er av den oppfatning at porno og
seksuell objektifisering er en uting.
Under en samtale med en kamerat (altså en mann) fikk jeg vite at jeg trengte en mann i huset. Min mandige venn hadde nemlig observert at noen hyller fra IKEA ikke var blitt montert (de ble kjøpt for en måned siden og står og samler støv). Min venns kommentar om en manglende mannlig tilstedeværelse ble etterfulgt av et ha, ha.
Veldig morsomt!
Kort fortalt utviklet min manglende humor seg til en diskusjon om Engels og kvinneundertrykkingens opprinnelse, feminisme og sosialistisk kvinnekamp. hvorpå min venn hevdet at feminister har en misforståtte fremgangsmåte i kampen for likestilling: Dere – feministene – fokuserer på kjønn og ikke mennesket, dere hater menn og har ikke forstått at dette ikke handler om et patriakalsk styresett, men at det er et samfunn styrt av kapitalistiske krefter og at det tross alt er forskjell på menn og kvinner…
Det hele kulminerte i at jeg, da han skulle gå, henviste ham til et bjerketre i bakgården bare sånn hvis han hadde behov for å pisse opp etter treet for å markere sitt revir.
At kvinner og menn fysiologisk sett er
født ulike, kommer vel ikke akkurat som en bombe på de
aller fleste som har litt greie på anatomi.
Så er det da godt mulig at jeg
som kvinne er svakere fysisk, men jeg kan med “æren” i
behold trygt si at jeg kan slå min redaktør i
håndbak når som helst og hvorsom helst (han er 155 cm høy og veier
like mye som min 6 årige sønn).
Jeg har høyere utdannelse, jeg er ikke i et forhold, og greier meg fint uten en mann. Og
ja, jeg kan skifte bildekk, og det lærte jeg av en annen kvinne.
Men jeg har ikke noe behov for å
være som en mann – hva nå enn definisjonen på en
mann er – det jeg krever, er likeverd. Med eller uten glitter i fitta.
