- Innvandrer på hyttetur - 31.07.2013
- På tide å møtes på midten - 09.05.2011
- En rettferdig asylpolitikk - 17.01.2011
Folk pleier å si at fattigdommen i
Norge ikke kan sammenlignes med den i Afrika, og at alle barn har mat, klær
og går på skole.
Det er sant nok, men slik er det også
for mange fattige i Afrika eller Asia. De får også mat på bordet, om
det så bare er linsesuppe med ris hver dag. De har også klær på
kroppen, om det så bare er en fillete skjorte på kroppen. Slik
sett kan man ikke sammenligne fattigdom i andre land.
Det som gjør det vanskelig å være
fattig i Norge, er at de fleste har god råd, reiser på ferie, har råd
til aktiviteter, mens disse barna må stå på sidelinjen å se på
hva de andre har råd til.
Ap og SV henger seg opp i kontantstøtte som faktisk hjelper fattige barnefamilier.
Mangler fritidsaktiviteter
Hardest rammet er barn av enslige forsørgere
med minoritetsbakgrunn. En av de arenaer der barnefattigdom merkes mest, er fritidsaktiviteter. Barn med minoritetsbakgrunn ses ofte på gatehjørner på Grünerløkka eller Grønland etter skoletid. Mangel på fritidsaktiviteter gjør at mange begynner fort å vanke i byen.
Dårlig økonomi gjør det også mer attraktivt å bli rekruttert til kriminelle miljøer. Mange minoritetsbarn har aldri gått hverken i barnehagen eller på SFO. Nitti prosent av barn i bydelen St.Hanshaugen går på SFO, sammenlignet med tretti prosent i Gamle Oslo, der andelen minoritetsbarn er høy. Det er ikke kontantstøtte som er hindringen, men svak økonomi. Ap og SV henger seg opp i kontantstøtte, som faktisk hjelper fattige barnefamilier. Mens Høyre henger seg opp i arbeid som løsning på fattigdomsproblemet.
Jobber står ikke i kø
Erling Lae, byrådsleder, mener at
yrkesdeltagelse er veien ut av fattigdommen. Men den nylig utgitte Fafo-rapporten “Barnefattigdom i Norge” viser overraskende nok at tre av fire fattige husholdninger har inntekt fra arbeid. Hva da med
de som av forskjellige årsaker, for eksempel helsemessige, ikke kan
delta i arbeidslivet? Jobber står ikke i kø for en del
enslige forsørgere med minoritetsbakgrunn. Det er heller ikke lett å kombinere en full jobb og ha eneansvar for ett eller
flere barn. Må de forbli fattige i
mange år?
Økningen i antall fattige barn viser
at byrådets linje med å sette yrkesdeltagelse som svar ikke hjelper. Mange enslige forsørgere jobber i lavlønnete yrke, og inntekten strekker ikke til. Det går til slutt ut over barna og fritidsaktiviteter.
Tenk nytt!
Det trengs tiltak som gir disse barna fritidsaktiviteter og bedre økonomiske levekår. Det har ikke vært mangel på ord og forklaringer fra politikere, men det har vært lite handling. Mens det forklares og argumenteres, vokser barnefattigdommen i Norge. De må ikke bli en brikke i et kynisk spill mellom de forskjellige partiene.
Tomme ord er til liten trøst for et barn som ikke har mulighet til å reise på ferie eller ha noen fritidsaktiviteter etter skoletid.
