- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
Bortsett fra navnet er det ikke mye som tyder
på Zaman Kadafis pakistanske opphav. Den høyreiste mannen har riktignok
arvet foreldrenes brunfarge og ansiktstrekk, men er på alle andre måter
like hvit som Ola Nordmann. Født og oppvokst i Lier utenfor Drammen,
delte han barndommen med kun hvite barn. Han var, slik han kaller det,
et eksotisk innslag i nærmiljøet.
Helt norsk er han likevel ikke:
– Selvfølgelig har jeg kontakt med mitt pakistanske jeg. For
eksempel må jeg ha min daglige dose krydder i maten. Og jeg har ikke en eneste
vestlig plate i hylla, som jeg kan komme på akkurat nå.
Det interesserer meg å avdekke svindel i innvandrermiljøer. Noen må jo gjøre det, uten å være redde for å bli stemplet som “innvandrerjournalist”.
På jobb moderer han sine pakistanske sider, innrømmer han. Det har han vært vant til lenge.
– Da jeg var barn, var vi så å si den eneste utenlandske familien i området og måtte være med på «norske» ting. Foreldrene mine var med på dugnader, fulgte meg til treninger, var med på foreldremøter og hadde kun norske venner i nærområdet. Du kan si at vi ble integrert på den måten, forteller han.
Kadafi, hvis eneste likhet med en kjent nordafrikansk diktator er navnet, har ingen dårlige barndomsminner fra tiden i Lier.
– Det var ikke vanskelig å vokse opp som eneste innvandrer på 1970- og 80-tallet. På ungdomskolen og videregående ble vi riktignok flere, men vi var alltid sammen med våre norske venner. Og selv om vi kun snakket norsk ute, måtte vi forholde oss til pakistanske skikker hjemme. Norsk språk var bannlyst i huset, smiler han.
Kalt sviker av sine egne
Nå, cirka 20 år senere, sitter han komfortabelt på redaksjonsstolen sin i et av landets største mediehus. Tastaturet på PC-en drukner nesten i papirbunker som ligger strødd utover hele pulten. Hvite vegger, sterk belysning og luftig interiør får redaksjonsrommet til å se mer ut som en Mac-butikk enn et redaksjonslokale. I disse fancy omgivelsene møter vi en av Norges mest kjente journalister.
Lier-mannen er nettopp ferdig med en fartsfylt arbeidsdag som krimjournalist, og mener han har verdens mest spennende jobb.
– Jeg lager veldig mange vanlige saker også, men jeg synes det er kriminalitet som er spennende. Å reise til Pakistan for å dekke terrorsaker er spennende. Internasjonal politikk er noe av det jeg kan. Det interesserer meg å avdekke svindel og juks i innvandrermiljøer. Noen må jo gjøre det, uten å være redde for å bli stemplet som “innvandrerjournalist”. Jeg er helt komfortabel med det, sier han på bred østlandsdialekt.
Sterke inntrykk
Kadafis drøm om å bli ingeniør forsvant som dugg for solen da han forelsket seg i et enda mer spennende yrke. Det som startet som en sommerjobb i Drammens Tidende for 15 år siden, har resultert i mange hovedoppslag. Først i Stavanger Aftenblad, så i VG, før han nå endte på TV. Ikke fordi han var lei av å skrive, men mest fordi bilder gir sterkere inntrykk. I dag har TV2-reporteren nærmest fått veteranstatus i yrket.
– Etter flere år som skrivende journalist var neste steg å jobbe med TV-reportasjer. Jeg angrer ikke på valget. TV krever noe helt annet av deg som journalist og folk får et helt annet forhold til historiene av å se dem, forklarer Kadafi.
Hovedsakene har blitt mange og store. Drosjeskandalen, som satte søkelyset på den omfattende svindelen i taxinæringen for noen år siden, er noe av det 36-åringen har avslørt. Å dekke saker som omhandler minoriteter, har ikke alltid vært like lett.
– Jeg husker spesielt at jeg fikk mye pepper da jeg jobbet med drosjesvindel-sakene i VG. Folk lurte på hvorfor en norkspakistaner var ute etter å ta sine egne. Men med tiden har de skjønt at det ikke er noen forskjell på Kadafi Zaman og en annen reporter som bare gjør jobben sin. Det er som å si at pakistanske politimenn ikke skal arrestere pakistanere. Vi finner minoriteter i PST og i domstolene som både overvåker og dømmer andre uansett bakgrunn. Minoritetene må jo skjønne at dette bare er en jobb, sier han.
Aha-opplevelse
Kadafi startet sitt voksne liv som talsmann for innvandrere. I boken hans “Norge i svart, hvitt og brunt”, blir begrepet “førstegenerasjons-nordmann” brukt. “Det er fristende å leke med tanken på at vi har to typer borgere. A-borgere som er etnisk hvite nordmenn med norske navn. Og B-borgere som er norsk-pakistanere, norsk-somaliere og alle andre bindestreks mennesker,” har han blant annet skrevet. Kadafi tilhører denne kategorien, og er klar over utfordringene knyttet til integreringen.
– Da jeg flyttet til Oslo og begynte å studere ingeniørfaget, ble det enklere å bli kjent med andre norskpakistanere. Vi dannet en klikk som kun hadde med hverandre å gjøre. Og der var jeg, et helt skoleår, uten å bli kjent med noen andre enn min norskpakistanske gjeng. Det gav meg en aha-opplevelse jeg aldri glemmer. Like barn leker best, og det er der mye av utfordringene ligger.
De nye pakistanerne
Kadafi er en av mange norskpakistanere som har tatt steget oppover i samfunnshierarkiet. Født i en arbeiderklassefamilie utenfor Drammen, er han nå en del av den øvre middelklasse. 36-åringen mener dette er den naturlige veien for de fleste med hans bakgrunn.
– Mange pakistanere jobber ikke i de typiske arbeiderklasseyrkene lenger. Nå erstattes de av de såkalte “nye innvandrere”. Asylsøkere og arbeidsinnvandrere har blitt de nye pakistanere. Dette er en helt naturlig utvikling.
Fakta:
Zaman Kadafi
Født: 8. juli 1973
Yrke: Reporter i TV2
Sivilstatus: Gift, to barn.
Gode sider: Engasjert og sympatisk
Dårlige sider: Litt distre, stressa.
Livrett: Kylling tandoori.
Tre jeg ville invitert på middag, levende eller døde: Muammar Kadafi, Benazir Bhutto og Bruce Lee.
Eneste skive på en øde øy: Mohammed Rafi, Classic hits. Dette er old school-musikk jeg har et nært forhold til.
