«Han kunne ikke svømme og var fryktelig redd. Mens han lå slik, så han en mann falle over bord. Pappa ble lammet av skrekk.» Klumpen i halsen blir større og større. Synet blir utydelig grunnet våte øyne. Dette er et lite utdrag fra historien om hvordan faren til Mahmona Khan kom til Norge. Det er sterkt, virkelig, og en av mange historier om hvordan folk pantsatte hus og hjem og forlot alt i håp om å skape seg et bedre liv.
Det får meg til å tenke på bestefar og alle hans historier om hvordan det var å komme til Norge på 1970-tallet. Om hvordan de måtte bo i brakker. Om at de hadde både en, to og noen til og med tre jobber. Om hvordan de spinket og sparte for å sende penger tilbake til familiene som hadde satset alt på at deres sønner skulle gjøre det godt i europeiske land. Om hvordan han etter hvert fikk spart nok til å kjøpe seg en leilighet og få bestemor til Norge. Og underteksten i alle hans historier er alt han ofret for at min far og hans søsken, og etter hvert jeg og mine søsken, kunne få et godt liv. At vi kunne ta en god utdannelse og forme samfunnet, slik hans generasjon bidro til å forme og forandre det norske samfunnet på 1970-tallet. Også nå, mens jeg skriver dette, presser tårene seg frem. Ikke fordi det er trist, men fordi jeg er så utrolig takknemlig. For deres mot, for deres utholdenhet, for deres vilje.
Viktigheten av Khans bok kan ikke understrekes sterkt nok. I en tid hvor en gruppe nordmenn blir sett på som trygdesnyltere og systemutnyttere, forteller Khan historiene til fem ressurssterke mennesker som kom til Norge, og bidro til å forandre Norge for alltid. Og da til det bedre. En jeg snakket med sa at han lengtet ikke tilbake til tiden før 1970-tallet. Det var utrolig kjedelig. Og han trodde at hvis folk tenkte seg litt om, så ville de nok komme frem til samme konklusjon. Norge før 1970-tallet var kjedelig.
Khans bidrag er viktig, ikke bare for opplyningens skyld, men for å gi pakistanerne en plass i den norske historien. En bok som engasjerer og rører, og er umulig å legge fra seg før siste side er lest. Forhåpentligvis vil den bli lest av mange, og dermed gi flere et innblikk i at det å komme til Norge på 1970-tallet, uten å kunne språket, uten å kjenne til kulturen, og så å si uten penger i lommene, og deretter klare seg så godt som så mange har gjort, er en bragd som er vanskelig å forestille seg. Og det er på tide at den kommer frem i lyset.
Også nå, mens jeg skriver dette, presser tårene seg frem.
«Tilbakeblikk. Da pakistanerne kom til Norge.» (2009)
Forfatter: Mahmona Khan
Pax forlag
