- Gjør de usynlige synlig - 28.09.2009
– Unnskyld, men hvorfor er du her igjen, sier Cliff og legger hånden på skulderen min.
– Jeg skal portrettere deg.
Cliff setter ansiktet sitt nære mitt, drar seg i skjegget og smiler skjevt.
Jeg ville bli stor. Jeg ville bli populær.
– Portrettere meg? Hvorfor det?
– For å finne ut hva som inspirerer deg, hvor du henter motivasjonen din fra?
– Men tror du jeg vet det da?
Så ringer Cliffs telefon og jeg må ha han unnskyldt et par minutter. Båten vugger så smått mens han avslutter samtalen og skysser meg ut av teatersalen. Han tar trappen opp til kafeen i tre lange skritt og slår seg til ro ved et bord med utsikt over Bjørvika i høstsol.
Veien til Norge
I 1976 forlot Cliff Seychellene, sitt hjemland, en øystat i Det indiske hav. Han flyttet til London for å studere. Han ville bli skuespiller. Det fantes få svarte skuespillere på den tiden og Cliff ville vise at hudfarge ikke var noe hinder.
– Jeg ville bli stor. Jeg ville bli populær, forklarer han.
Men så en dag fikk han et postkort fra en kamerat i Balestrand. Kortets motiv viste Kviknes Hotel. Cliff syntes det så fint ut i Balestrand, så han dro for å besøke kameraten på Norges vestkyst. Etter en lengre ferd med fly, tog og båt nådde den reisende Balestrand. Men der fantes ingen kamerat. Han trodde ikke Cliff ville dukke opp og var dratt til sjøs.
Etter Balestrand gikk turen til Bergen hvor Cliff drev med gateteater. Etter hvert forsvant drømmen om å bli skuespiller, og han dro til Dorseth i Sør-England der han utdannet seg til regissør på Dorseth College of Arts.
Etter studiene i England har Cliff hatt lengre opphold i Russland og Tsjekkia. Her både studerte og regisserte den engasjerte mannen teater. Tilslutt dro han igjen til Bergen og formet teatergruppa Artists for Liberation i 1985; et møtested for musikere og skuespillere som falt utenfor institusjonsteatrene. I 1993 skiftet gruppa navn til Nordic Black Theatre.
Vannmann
I dag er Cliff bosatt i Oslo og har tre barn. Han har mange prosjekter på gang. Så selv om premieren på The harder they come er vel overstått, er det ingen tid til å hvile på laurbærene. Cliff er allerede i gang med to nye oppsetninger som har premiere på teaterbåten til neste år. I tillegg setter han opp Romeo og Julie i Oslo Konserthus, hvor Filharmonien står for musikken. Cliff er også involvert i et film- og teaterprosjekt i Ho Chi Minh-byen i Vietnam, hvor det jobbes med å utvikle det frie teater. For å nevne noe.
– Jeg vil lage teater som inkluderer og engasjerer, sier Cliff.
Han smiler og ser ut av vinduet på båten, sender lange blikk utover Oslofjorden, stirrer på noen flaksende måker. Og så kommer det:
– Men noen ganger har jeg bare lyst til å sitte og se utover havet.
Han børster støv av bordplata. Vrir på seg.
– Det hender jeg går ned i båten og åpner dørene nede ved vannflata. Så sitter jeg der og ser ut over havet. Bare sitter og ser. Jeg er fra en øy, vet du. Jeg liker vann.
De usynlige
Cliff sier at han er glad fordi han får lov å gjøre det han gjør. Jobbe med kunst, med ungdom og teater. Han har mye ansvar, mange mennesker som ser opp til han, og som han er så glad i. Men tidvis kan det være tungt å dra lasset. Teater-Norge er ikke særlig åpent for flerkulturelle skuespillere.
– Jeg ønsker å gjøre de usynlige synlige, sier han.
Cliff har sagt det før, men presiserer nok en gang at norske teaterinstitusjoner må ta ansvar og invitere minoritetene inn på permanent basis.
– Men det skjer noe i norsk kulturliv om dagen, sier han så og holder meg fast med øynene.
Stemmen hans er glad og bestemt.
– Vi er på vei.
Om Cliff Moustache:
Cliff Moustache (56) fra Seychellene, en øystat i Det indiske hav.
Flyttet til London for å studere i 1976.
Aktiv i Oslos flerkulturelle teatermiljø.
Arbeider også med nasjonale og internasjonale prosjekter.
Kunstnerisk leder for Nordic Black Theatre (NBT), Bjørvika.
Ivrer for et inkluderende kunst- og kulturmiljø.
Bosatt i Oslo.
