Det meste handler altså om makt, på en eller annen måte. Det samme kan en si om Utrop-redaktør Majoran Vivekananthan sitt forsøk på å skape et begrep (nyrasistisk), gi det en definisjon og dermed makt. Det var et mislykket forsøk.
Vivekananthan ville ha svar på hvilke konkrete tiltak regjeringen har satt i verk for integreringen. Debatten som fulgte har handlet om bruken av begrepet nyrasisme, heller enn om innholdet som Vivekananthan tilla det.
Hierarki
Grunnen til det kan være at begrepet er altfor betent til at noen, hvem som helst, kan klare å tillegge det en annen mening enn den allment aksepterte: å diskriminere eller forskjellsbehandle folk på bakgrunn av hudfarge, eller rase som sprang ut av eugenikken, læren om rasehygiene hvor forskjellige folkeslag ble plassert i en hierarkisk struktur hvor den hvite europeiske mannen var på toppen, og de australske aboriginene ble plassert på bunnen.
Media har utviklet seg til å bli mindre interessert i substans, og mer interessert i form. Enten det er kvinnens eller ordets.
Det kan sies å være opphavet til rasisme. Å tillegge det en annen mening ved å legge til ny- foran er en vanskelig, om ikke umulig oppgave. Ingen har nok makt til å endre begrepets innhold, selv ikke Obama. Altså er det ikke så rart at Vivekananthan ikke oppnådde sitt mål; å sette regjeringens integreringspolitikk, eller mangel på sådan, under debatt.
Høy pris
Det paradoksale er at han fikk komme i så å si hvert eneste debattprogram på nasjonale tv-kanaler, ble intervjuet i en rekke nasjonale aviser og deltok i diverse radioprogrammer. For å diskutere, eller det er nok bedre å si, for å bli sabla ned for å ha karakterisert regjeringen som nyrasistisk. Hadde han ikke brukt ordet nyrasistisk så hadde avislederen hans blitt ignorert og oversett. Men spørsmålet er om det var verdt det. Var det verdt det å bruke et ord som nyrasisme for å få oppmerksomhet? Han fikk jo ikke sagt hva han egentlig mente fordi alle journalister og programledere har vært opptatt av ordbruken. I dette tilfellet har selve ordet vært forstyrrende for budskapet, beklageligvis.
Mindre substans
Men det sier også sitt om hva journalistene fokuserer på. De er, som man kanskje visste fra før, konfliktorienterte, og slenger seg lett på «smådetaljer» i stedet for å se det store bildet. Og debattprogrammene, de fleste, men ikke alle, er jo det ene VM etter det andre i avbrytelser. Enten fra meddebattanter, men i noen tilfeller også programledere. Det er egentlig et godt eksempel på at utvikling ikke nødvendigvis er noe bra. Den norske mediaoffentligheten har utviklet seg til å bli mindre interessert i substans, og mer interessert i form. Enten det er kvinnens eller ordets. Og uten substans er allting hult.
