- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Det er den tidligere BBC-journalisten, polakken Andrzej Fidyk, som har
laget filmen, mens produksjonsselskapet er Stavanger-baserte Piraya
Film. Dokumentaren går under navnet ”Yodok Stories”, og den skal
– i tillegg til vanlige kinooppsetninger – vises for over 50.000
norske skoleelever. Dette opplegget er kommet i stand i samarbeid med
FN-sambandet og Raftostiftelsen, og ledsages av undervisningsmateriale
om menneskerettigheter.
Leirer i Nord-Korea
Yodok er navnet på én av et titalls konsentrasjonsleirer i Nord-Korea,
men ”Yodok Stories” har knapt ett eneste ferskt bilde fra landet
overhodet, noe som må sies å være en stor seier for dets paranoide
sensurmyndigheter. Handlingen er lagt til Sør-Korea, hvor vi møter
en håndfull nordkoreanske flyktninger. En av dem er teaterregissøren
Jung Sung San, som sammen med Andrzej Fidyk har fått ideen å lage
et stykke om Yodok basert på disse eksil-koreanernes historier. Jung
ender opp med å lage en hel musikal, og ”Yodok Stories” handler
om dens tilblivelse.
Andrzej Fidyk har tidligere blant annet laget ”The Parade”, en film
som tok for seg de ekstreme koreografiene i forbindelse med Nord-Koreas
førtiårsjubileum i 1988, og det er bildene fra denne feiringen som
utgjør starten på ”Yodok Stories”. Etter hvert blir vi kjent med
i alt fire tidligere fanger, i tillegg til en forhenværende fangevokter
(som også måtte flykte) og en misjonær som sender ballonger med brosjyrer
nordover når vinden er gunstig. Denne mannen hevder lakonisk at ”hele
landet er en konsentrasjonsleir”.
Auschwitz og Gulag
Det er sjokkerende å bli minnet om hvor lukket Nord-Korea er. De små
glimtene man får er uhyre deprimerende, og øyenvitneskildringene fra
leirene gir assosiasjoner til Auschwitz og Gulag. Tallene er naturlig
nok noe usikre, men ifølge filmen er det 12-18 dødsleirer i landet
som til enhver tid befolkes av inntil 300.000 mennesker – mange av
dem dissidenter som kun har gjort seg skyldige i ørsmå ideologiske
overtråkk. Og bare så det er klart: det er ikke meningen at de noensinne
skal slippes fri igjen. Det påstås videre at så mange som to millioner
mennesker med overlegg er blitt sultet i hjel av myndighetene, noe som
minner om en systematisk og skjødesløs ondskap som man håpet hørte
fortiden til.
I møte med slike tall er det allikevel en utfordring for både filmens
og musikalens vedkommende å vekke publikums medlidenhet. Når det gjelder
musikalen, virker den faktisk ganske bra, og det er interessant
å følge forberedelsen. I og med fraværet av autentiske bilder fra
nord blir jo filmen også til en viss grad et portrett av naboen i sør,
der filmen altså foregår. Sør-Korea må sies å være et svært kapitalistisk
og USA-vennlig land, skjønt nær sagt et hvert land vil framstå som
en sterk kontrast til Nord-Korea.
Menneskerettigheter
Jeg synes det er litt verre å følge historiene til de andre flyktningene,
og filmen står og faller jo egentlig på deres troverdighet. Det er
ingen grunn til å betvile deres påstander, og de er i tråd med tidligere
drypp av informasjon fra dette hermetisk lukkede diktaturet. Men som
enkeltstående film blir dette rett og slett litt for tynt. Andrzej
Fidyk skal allikevel ha stor ros for at han – til tross for de begrensingene
omstendighetene setter – forsøker å kjempe en ganske ensom kamp
mot dette forferdelige regimet, og filmen blir slikt sett mer viktig
enn egentlig bra.
Det er nok en god idé å la dette prosjektet
ledsages av et skoleopplegg, for ”Yodok Stories” har definitivt
et potensial som ansporing til engasjement for menneskerettigheter.
Hva man til syvende og sist skal gjøre med Nord-Korea, overgår min
fatteevne.
