- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Denne filmen går forhåpentligvis på mange kinoer rundt omkring i landet når dette leses. Den handler i grove trekk om tre jenter i 12-årsalderen, Julie, Mette og Naisha, som går på skole i Lillehammer-området. Faren til Julie er politimann, mens Naisha bor på asylmottak sammen med sin mor, Salome.
Vennskap
”Bestevenner” er den første langfilmen til regissør Christian Lo. Når det gjelder handlingen, så er det er vel ikke å røpe for mye å si at det oppstår komplikasjoner for Naisha og Salome, og at faren til Julie blir involvert på en måte som gjør det vanskelig å være henne. Men dette er ikke noen samfunnskritisk film: her rettes det ingen skyts verken mot UDI eller asylvesenet, det er ingen rasister i sikte og heller ingen hijab å hisse seg opp over. Dette er først og fremst en film om vennskap og de tingene man kan få til sammen.
Naishas mor spilles av Terese Mungai, som med dette gjør sin spillefilmdebut. Hennes barndomshistorie er ikke så ulik Naishas, for hun kom til Norge fra Kenya som åtteåring. Men når vi møter henne på kafé i Gamlebyen vil hun helst snakke om barna i filmen, og hun er veldig entusiastisk på vegne av de tre jentene. Terese er skuespiller med bakgrunn fra Nordic Black Theatre, og hun har tidligere vært med på å lage informasjonsfilmer blant annet for UDI, og ledet bydelsprosjekter for minoritetsungdom i Oslo. Skjønt akkurat nå er hun nok mest kjent for den lille snutten fra Rwanda i forbindelse med høstens innsamlingsaksjon for CARE.
Barn er brobyggere
– Da jeg kom til Norge, var det større kapasitet i systemet, og det er helt sikkert mer press nå. Skjønt jeg har vært på Trandum asylmottak for å filme, og jeg har inntrykk av apparatet for voksne fungerer brukbart. Men det er mindre fokus på barna – tenk noen av dem har vært der i syv år! Nå er det jo sånn at barna gjerne busses fram og tilbake til skolen mens foreldrene sjeldnere går ut, så jeg syns man bør tenke mer på at barn ofte spiller en viktig rolle som brobyggere. Barn har heller ikke alle de fordommene som vi har, de er som kameleoner!
Nettopp barnas perspektiv står sterkt i filmen. Etter hvert bygger den seg opp til å bli en spenningsfilm à la ”Døden på Oslo S”, om enn for en litt yngre årsklasse. Og den er altså intet innlegg i debatten om innvandring, men heller en film som appellerer til følelsene. Samtidig har den et ganske klart og positivt budskap om at vanskeligheter kan overvinnes. Her er Julies utfordringer vel så viktige som Naishas, og én av dem er forholdet til faren, politimannen.
Eventyrreise
– Unger stiller alltid masse spørsmål, og det er viktig å gi dem grundige svar. Mange ting kan ha gjort at voksne er blitt presset til drastiske handlinger, men barna må inkluderes i hva dette innebærer. En dramatisk flukt kan også være en slags dannelsesreise for barna. Da min familie reiste hit seint på 1980-tallet, framstilte min far det som et eventyr, og han fikk meg til å synes det var spennende!
De gode kreftene får etter hvert overtak i ”Bestevenner”, og det er i grunnen et pussig fenomen at dette blir sjeldnere og sjeldnere jo eldre publikummet filmene retter seg mot er. Voksne har vel en tendens til å innbille seg at vanskeligheter er uoverstigelige, og i så tilfelle er det mange oppi åra som også har noe å lære av denne historien. Rafiki*, sier vi!
* ”venner” på swahili
