- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I vår skrev Utrop om
forholdet mellom de to eldgamle erkefiendene Tyrkia og Armenia. To
naboer som mildt sagt har hatt et hatpreget forhold til
hverandre. Helge Blakkisrud fra Norsk
Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) mente da at det var viktig for begge landene
å benytte muligheten til å legge fortiden bak seg.
Nå ser
det ut som om Blakkisrud får rett. 10. oktober 2009 er en dato som vil bli husket med glede. To gamle og bitre
fiender signerte et dokument som gjør at de anerkjenner hverandre.
Grenser skal åpnes, ambassader opprettes og gamle historiske sår
leges. Eller er alt så idyllisk og enkelt?
Hindringer på
veien
Et av punktene man fortsatt ikke er enige om, er
anerkjennelsen av at overgrepene mot armenerne under første
verdenskrig var et folkemord. Tyrkerne nekter fortsatt å sette dette navnet på det
som skjedde i perioden 1915-1923 – og dermed sidestille det med jødenes Holocaust. Istedet en offisiell unnskyldning. Fortsatt er dette emnet sterkt kontroversielt,
følelsesladet og inntil nå vist seg som en av de største
hindringene for gjensidig anerkjennelse mellom landene.
Tyrkerne vil forsone seg med sine bitreste fiender. Nå er det Vestens tur til å stå bak løftene sine.
En annen uløst konflikt mellom Tyrkia og Armenia er
sistnevntes militære tilstedeværelse på aserbajdsjansk territorium,
i Nagorno-Karabakh, siden 1993. Aserbajdsjan er jo tyrkernes naturlige
allierte i området. Forhåpentligvis kan den diplomatiske
vårløsningen mellom Jerevan og Ankara også føre til en dialog
mellom armenere og aserbajdsjanere. I så fall ville dette være et
enomt skritt i riktig retning for et ellers konfliktpreget
Kaukasus.
EU-søknad påvirker
Når det
sittende Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) kom til makten
etter valgseieren i 2002, snakket man om å føre en
“nullproblemspolitikk” overfor sine nærmeste naboer.
Nåværende utenriksminister Ahmet Davutoglu fortsetter trenden, og
han har vært sentral i prosessen som førte til anerkjennelse av naboen i øst.
Tyrkias ønske om å komme inn i EU
har vært en medvirkende årsak til oppmykningen i forholdet til
Armenia. Selv om avtalen man har forhandlet seg frem til er alt annet
enn ideell, så er det et viktig første steg i en lang, kronglete og
forhåpentligvis vellykket prosess.
Vinn-vinn
situasjon
For både Vesten og tyrkerne er
normaliseringen av relasjonene til Armenia gunstig, og sterkt støttet av begge lands moderate politiske
krefter. Nå som denne forsoningen har startet, vil også
armenernes lobby i EU bli langt mer positive til Tyrkias søknad.
Tyrkerne vil styrke seg både handelsmessig og diplomatisk overfor
verdenssamfunnet.
Et sterkt, fortsatt sekulært og
vestlig orientert Tyrkia er livsviktig for USA, EU og andre vestlige
aktører, Norge inkludert. Vi trenger ikke bare Tyrkia som
handelspartner i Kaukasus/Midt-Østen, men også som en viktig
majoritetsmuslimsk alliert i kampen mot den stadig økende religiøse
ekstremismen og sterke autoritære tendenser vi ser i regionen.
Tyrkerne har sagt ja til å forsone seg med sine bitreste fiender. Nå er det Vestens tur til å stå bak løftene sine.
