Foto: Ola Gjethammer
- Mellom bongotrommer og bunader - 17.11.2009
– Gi mannen en stav! Jeg kan ikke huske hvor jeg var da alle i Norge nærmest var ett med skiløperen Oddvar Brå, som i kappløp med sovjeteren Savjalov plutselig hadde en brukket stav. Men etter hvert har helter som Oddvar Brå, Bjørn Dæhlie og Vegard Ullvang fått meg til å forstå hvor stor kraft som bor i idretten. Den bygger en felles fortelling og den har kraft til både i bokstavelig og dobbelt forstand å bevege folk.
Men dessverre er det mange i Norge som beveges nedover, mer presist trykkes ned. For selv om vi ikke skal plassere alle innvandrere i offerroller, er det slik at svært mange i Norge har en nokså nedlatende holdning overfor folk som kommer fra det man ofte gir det rare navnet tredje verden. Mange av oss opplever det når de skal skaffe seg jobb eller et sted og bo. Og mange opplever det generelt i hverdagen, ved at man møtes av fiendtlighet på grunn av sin hudfarge.
Kraft til endring
”Gi rasismen rødt kort!” har i Norsk Folkehjelp sin regi vært en bra kampanje. Men å bygge framtidens Norge må handle om noe mer enn å fjerne rasisme og diskriminering. Det må handle om mer enn å fjerne diskriminering, det må også handle om å skape. Det handler mest av alt om både idrettens og kulturens kraft til å forme framtidens flerkulturelle Norge. Idretten har en fordel som kulturen mangler, nemlig veldig klare kriterier. Om du slår for løst, kaster for kort eller springer for sakte, hjelper det ikke å kjenne de rette folkene, være en del av det rette nettverket eller snakke på rett måte. I idrettens kriterier ligger det en klar anti-rasisme. De er objektive og kan derfor ikke diskriminere. Og det nok også derfor vi ser at mange menn med innvandrerbakgrunn gjør det godt i idrett. Men det kan skje stor diskriminering, med tilgang på treningstid, anlegg også videre. Og her er det i dag en stor utfordring i forbindelse med kjønn.
Det er helt klart at det overordnede målet er for myndighetene er «norskhet».
De nordmennene som dro til Amerika på slutten av 1800-tallet har noen steder utviklet en kultur som er mer «norsk» enn det er i Norge. De spiser langt mer torsk enn folk her i Norge. Jeg tror nok en del av de samme mekanismene gjelder for en del innvandrere også. I flere land med stor muslimsk befolkning foregår det jo idrett hvor begge kjønn deltar. Men her i Norge skal det plutselig praktiseres streng og gammeldags kjønnsdeling. Vi har jo sett, og ser, denne kjønnsdelingen innenfor noen idretter i Norge også, for eksempel hopp, hvor Anette Sagen har kjempet mot hoppsportens Mullaer.
Leser man et statsbudsjett, selv etter kulturløftet, ser det ut som kultur er noe veldig lite og betydningsløst. Men kulturen er jo det som omgir oss hele tiden og som hjelper oss til å forstå oss selv og til å forstå andre i både hverdag og fest. Det er sikkert det som gjør at den egner seg så godt for generelle og pompøse festtaler, med det gjør det ikke mindre viktig. Jeg mener kulturen kan ha en stor kraft til å skape det flerkulturelle Norge nå i 2009. Men vi må vite hvor vi vil, om ikke kan vi bli dratt i en helt feil retning. Jeg mener det er to gale veier vi kan ende på. Den ene blindveien vil jeg kalle: «lapp skal alltid være lapp», og den andre vil jeg kalle: «hele folket i bunad».
Segregeringspolitikk
«Lapp-skal-være-lapp»-politikken er et ganske kjent uttrykk på det vi vel kan kalle «segregering». Den var opprinnelig navnet på en svensk politikk for at samer ikke skulle drive med noe annet enn reindrift. Dette kan jo også utvides til hele kulturfeltet. Vi må ikke forlange, forvente eller bygge opp under at innvandrere skal låses fast i en statisk og bestemt kultur.
Redaktør for avisen Utrop, Majoran Vivekananthan, fikk veldig mange negative tilbakemeldinger da han sa at Stoltenberg-regjeringen var nyrasistisk. Det han kort fortalt mente, var at alle regjeringens tiltak overfor innvandrere legger opp til at vi skal bli norske, og at ingen av tiltakene til regjeringen har hatt som mål at innvandrere skal ta vare på sin egen kultur. Enkelt sagt er dette en vei for ”hele folket i bunad”. Majoran var nok litt upresis. For det er jo en rekke innvandrerorganisasjoner som får støtte. Men det er helt klart at det overordnede målet er for myndighetene er «norskhet» – assimilering, en vei for ”hele folket i bunad”.
Naturlig støtte
Det er i for liten grad en forståelse for at innvandreres egen kultur har en egenverdi. Akkurat slik mange innvandrere har store språkkunnskaper knyttet til langt større språkområder enn det lille norske. Men selv om jeg har stor sans for Majoran sin posisjon, synes jeg den har klare svakheter, og i verste fall kan den dra oss av gårde på «lapp skal være lapp»-veien. Man kan ende opp med å bli mer norsk enn man er i Norge, mer kurdisk enn man er i Kurdistan og mer muslimsk enn det landet man har flyktet fra.
Erling Gjelsvik, BA-kommentatoren, er en ekstrem talsmann for «hele folket i bunad». I et innlegg i BA går han til angrep på Utrop-redaktøren og kaller innvandreres kultur for «en privatsak» og en «særinteresse» som staten ikke skal subsidiere. Og skriver: “Majoran Vivekananthan har vært ekstremt dyktig når det gjelder å tilegne seg den norske kulturens mest ufordragelige særtrekk: en sutrende kravmentalitet.”
Gjelsvik viser som vanlig at han ikke har sans for nyanser. Når folk flykter fra krig og forfølgelse og havner i en ny kultur, er det ingen privatsak. Det burde jo være helt selvsagt at det gis støtte til foreninger og kulturtilbud for ulike innvandrergrupper. Men det er farlig om vi binder oss fast i en tenkning av at «lapp skal være lapp». Det er like feil som å forsøke å putte hele folket i bunad. Vi må kunne lage politikk for en middelvei. Innvandrere må oppleve respekt, men samtidig må de ikke av hverandre låses fast i noe uforanderlig som vi kaller «kultur».
Dynamisk kultur
Gode kulturer er jo de som klarer å forandre seg. Og vil vi at kulturen skal være en samfunnsbygger, så må vi erkjenne at Norge er og i enda større grad kommer til å bli et flerkulturelt og pluralistisk samfunn. Hvordan gjør vi det? Vi må få det inn i historiebøkene, at Norge er et flerkulturelt samfunn. Samene måtte kjempe hardt og lenge for å få anerkjent dette. Nå er det også på tide at vi snakker om oss innvandrere som en helt naturlig del av Norges historie.
Kultursektoren er glad i prinsippet om armlengdes avstand. Og det skjønner jeg godt. Vi politikere skal ikke blande oss bort i hvordan den enkelte institusjon eller organisasjon driver. Men når vi i sum ser hvor kritthvitt kulturlivet er, så må det være lov å kreve at det jobbes mer systematisk både med repertoar og rekruttering av kunstnere.
Det er jo meningen at kunst og kultur skal speile samfunnet vi lever i. Derfor er det viktig at det flerkulturelle løftes inn i «kulturen» og ikke blir plassert i noen små «ghettoer» utenfor. Norge er noe annet nå enn da den Nationale Scene ble stiftet i 1876, og det må i enda større grad vise seg i kulturen.
