- Islam er ingen fredens religion - 18.11.2009
Islam er ingen religion, men et fullstendig system med religiøse, juridiske, politiske, økonomiske og militære komponenter hvor den religiøse komponent kun er et dekke for alle de andre. Islamisering skjer når det er tilstrekkelig mange muslimer i et land til å agitere for sine såkalte ”religiøse rettigheter”, gjerne under dekke av religionsfrihet, men når politisk korrekte og kulturelt ulike samfunn enes om muslimers ”rimelige” krav på sine ”religiøse rettigheter”, får man samtidig alle de andre komponentene slik nissen følger med på lasset.
Muslimske propagandister anstrenger seg for tiden meget for å reintrodusere islam for vestlige samfunn som en fredsreligion som avviser vold og en av teoriene de forsøker å selge inn er at ideologiens navn, islam, impliserer betydningen ”fred”, som på arabisk er Salam.
Basert på vold
Vi lar oss ikke lure: Islam og Salam er to inkongruente ord uten felles grunn, verken i navn eller innhold. Ordet islam, som betyr ”underkastelse”, er avledet fra infinitiven Salama. Dette gjelder også Salam som betyr ”fred”, og verbet Salima som betyr ”å være reddet” eller ”å flykte fra fare”. En av disse avledningene fra infinitiven Salama betyr ”slangebitt” eller ”barking av lær”. Hvis derfor ordet islam skulle ha noe å gjøre med ordet Salam, altså ”fred”, betyr det at det også må være beslektet med ”slangens bitt” eller ”barkingen av læret”?
Muhammed avsluttet alltid sine brev til konger og ledere i omkringliggende land og stammer hvor han ba dem overgi seg til hans autoritet og tro på ham som Allahs sendebud med følgende to ord: ”Aslim. Taslam!” Skjønt disse to ordene er avledet fra samme infinitiv Salama, som er Salams rot, impliserer ingen av dem ”fred”. Setningen betyr: ”overgi dere og dere vil være trygge” eller ”overgi dere eller dø.”
Hvorfor lar en systematisk kritikk av Koranen og islam vente på seg?
Koranen og andre islamske bøker som Al-Hadith og Al-Sira, det vil si Muhammeds liv, er fulle av dokumentasjon som beviser at uten vold ville islam ikke ha eksistert eller overlevd til i dag. Islam tror fortsatt på vold som prinsipp og levemåte. Forholdet muslimer seg imellom og mellom dem og alle andre nasjoner har alltid vært og er fremdeles basert på vold.
Straffes med døden
Et godt eksempel kan være Al-Riddah krigene, det vil si ”krigene mot apostatene” (frafalne fra islam), som begynte umiddelbart etter Muhammeds død (632). To år brukte den første kalifen, Abu-Bakr, på å tvinge stammer som i lettelsen over Muhammeds bortgang falt fra islam tilbake i islams jerngrep, kriger beordret ikke bare av den første kalifen, men også Muhammed. Koranen er klar på at frafalne straffes med døden (Al-Nisaa 4.89). Muhammed sa også, som gjenfortalt av Al-Bukhari, ”Hvis noen – en muslim – faller vekk fra sin religion, drep ham”. Koranen beordret også disiplene til å bekjempe alle nasjoner inntil de enten overga seg til islam, betalte Jizya (skatt frafalne måtte betale), eller møtte døden (Surat At-Tauba 9:29) og i samme Sura, vers 5, fastslår Koranen; “Bekjemp og slakt hedningene uansett hvor du måtte finne dem og grip dem, omring dem og vent for dem på alle tenkelige vis…”
Forakt for ikke-troende
I sin bok End of Faith, Religion, Terror and the Future of Reason lister forfatteren Sam Harris opp 59 suraer fra koranen, og konkluderer så på side 123:
”På hver eneste side instruerer Koranen den observante muslim til å forakte ikke-troende. På hver side forberedes grunnen for religiøs konflikt. Enhver som kan lese passasjer som de siterte og som fremdeles ikke ser forbindelsen mellom muslimsk tro og islamsk motivert vold bør antakelig kontakte en nevrolog.”
Burde det ikke komme overraskende at ideologi, religiøst motivert eller ei, kan være drivkraft eller et mulig motiv for vold og hvorfor lar en systematisk kritikk av Koranen og islam vente på seg? Hvorfor er ikke den siste ideologi- og religionsbeskyttende resolusjon FN om noen uker antakelig vedtar mer debattert?
