Foto: Film fra sør
- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Samlet sett kan man etter årets Film fra Sør-festival konkludere med at de optimistiske, oppbyggelige filmene heller ikke denne gang har vært i flertall. Verden er full av vold og urettferdighet, og volden øver nok en viss tiltrekning på kinopublikummet: det er som om brutaliteten er garantist for autentisitet.
Den desidert blodigste filmen på årets program var ”The City of Life and Death” (Lu Chuan, Kina 2009), som omhandler den japanske invasjonshærens massakre i Nanking i 1937. Her ble ufattelige 200-300.000 sivile slaktet ned og titusenvis av kvinner voldtatt. Dette er en viktig film fordi den setter lys på en – i hvert fall hos oss – underrapportert historisk hendelse. Effekten er noe dempet ved at filmen er i sort-hvitt, men man må allikevel spørre seg hvor mange drap man kan ta inn uten at virkningen avtar.
Beryktede gjenger
”Less is more” er et mye brukt uttrykk i slike sammenhenger, og i den andre enden av skalaen finner vi Christian Povedas ”La vida loca” (Mexico 2008). Den fikk mye oppmerksomhet i år fordi regissøren selv måtte bøte med livet i etterkant. Dette er en dokumentar om gjengkriminalitet i El Salvador, med fokus på de ekstremt voldelige gjengene Mara 18 og La Mara Salvatrucha, som er beryktet over hele Mellom-Amerika opp til Los Angeles. Omstendighetene omkring Povedas død er ikke helt klare, men det er indikasjoner på at drapet hadde sammenheng med arbeidet med filmen.
Her er poenget den ekstreme autentisiteten forbundet med ”La vida loca”: flere av dem som medvirket måtte bøte med livet mens filmingen foregikk, og vi får se en håndfull lik som – til tross for at de blir filmet på behørig avstand – på grunn av sin ugjenkallelige livløshet gjør et mildt sagt sterkt inntrykk. Her blir man fysisk berørt på en måte som ikke etterlater noe inntrykk av at vold verken er ”kult” eller estetisk, slik enkelte andre filmer gjør.
Migranter på togene
Festivalen bød på en annen film som gir et godt sammenligningsgrunnlag. ”Sin nombre” (Cary Jôji Fukunaga, Mexico 2009) er en spillefilm som handler om de samme gjengene. Regissøren brukte to år innenfor miljøet for å observere, og særlig skildrer han migrantene – blindpassasjerer som sitter oppå togene på vei nordover – på en troverdig måte.
”Sin nombre” er også en god film, men på ett punkt er den forskjellig fra ”La vida loca”: den går ikke langt nok i å slå hull på mytene. I ”Sin nombre” framstår gjengen fremdeles som et småtøft fellesskap, og hovedpersonen – en ung mann på flukt fra sine tidligere våpenbrødre – er øm nok til at han sikrer seg den vakre, unge kvinnen som dukker opp. Nå har jo regissøren et poeng her, fordi noe av den mystikken som omgir disse gjengene er jo designet til å gjøre dem attraktive, og de rekrutterer beviselig både småunger i nabolaget til opptaksritualer og publikum til kinosalene.
Men Christian Poveda får ett øye mer på terningen fordi han avkler disse tatoverte tøffingene og får dem til å framstå som det de er, nemlig hensynsløse voldsmenn. Man kan synes synd på dem, for det er så tydelig at det er omstendighetene som gjør dem til det de er. Men det er enda mer synd på omgivelsene som rammes blindt av aggresjonen, og dårlige oppvekstvilkår har aldri gjort at noen har sluppet unna skyld og fordømmelse.
Henrettelse ved steining
En annen film som hører med i dette selskapet er ”The Stoning of Soraya M.” (Cyrus Nowrasteh, Iran 2008), som er basert på en ikke helt ny bok, skrevet av den fransk-iranske journalisten Freidoune Sahebjam i 1994. Den bygger igjen på en historie han fikk seg fortalt etter en ufrivillig stopp i en iransk landsby. Som tittelen indikerer dreier det seg om steiningen av en kvinne som er blitt et uskyldig offer for en sammensvergelse drevet fram av hennes ektemann. Han beskylder henne for utroskap rett og slett fordi han heller vil ha en yngre kone.
Filmens klimaks framstår som stadig mer uavvendelig ettersom historien skrider fram, og tilstrekkelig virkelighetstro til man skjønner hvor redselsfull en slik henrettelsesmetode er. Dersom historien er sann ned til minste detalj, kan man bare spekulere i hva som skjedde med hun som fortalte den forbipasserende journalisten om skjebnen til Soraya M.
Lokal justis
Selv om sharialovene som Khomeini introduserte i Iran etter maktovertakelsen i 1979 sanksjonerer steining av utro kvinner, framstår dette overgrepet som et resultat av lokal justis, og det skimtes likhetstrekk med de salvadoranske gjengene. Men disse filmene er blitt til under temmelig forskjellige omstendigheter, og det er grunn til – hvis man virkelig mener at noe godt skal komme ut av festivaler som dette – å rette spesiell oppmerksomhet mot nødskrik fra diktaturer. Det indirekte formspråket de gjerne består av, gjør dem også til større kunstneriske utfordringer. Film fra Sør har hatt en del godbiter fra land som Kina og nettopp Iran de siste årene, og vi håper på mer.
