Foto: Flickr
Datalagringsdirektivet ble vedtatt i EU-parlamentet 15. mars 2006. På grunn av EØS-avtalen må Norge enten implementere direktivet eller reservere seg. Norge har en frist på tre år for å implementere EØS-direktiver i norsk lov. Det er ventet at regjeringen vil sende direktivet ut på høring og deretter komme med sin innstilling i løpet av 2010. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har reservert seg i regjering. På Stortinget er i tillegg både Kristelig Folkeparti, Venstre og Fremskrittspartiet motstandere av direktivet.
Folket under lupen
EUs datalagringsdirektiv krever at det skal registreres hvem du ringer til, når du ringer og hvor du er når du ringer. Informasjonen skal også lagres i opptil to år. Det samme gjelder e-postkorrespondanse og SMS. Innholdet i samtalene og e-postene skal ikke lagres, men hvem som kommuniserer med hvem, når og fra hvor. I motsetning til dagens overvåkning vil ikke direktivet bare ramme mistenkte eller tidligere straffedømte, men alle nordmenn som bruker telefon eller internett.
Dersom overvåkingen hadde funnet sted med fortidens teknologi, ville den vært mye enklere å forstå, og ta stilling til. En kan forestille seg at det stod en kontrollør ved telefonen din og noterte klokkeslettet og hvem du ringte. Eller at det stod en kontrollør ved postkassen og noterte alle man sendte brev til. De fleste ville oppfatte dette som totalt uakseptabelt og mene at dette ville likne et totalitært samfunn vi ikke vil ha. Men i prinsippet er det akkurat det samme som vil foregå med datalagringsdirektivet. Forskjellen er at det vil bli brukt moderne teknologi.
Direktivet vil ikke bare ramme mistenkte eller tidligere straffedømte, men alle nordmenn som bruker telefon eller internett.
Misbruk
Tilhengerne av direktivet argumenterer med at det vil være nyttig for politiets kriminalitetsbekjempelse. Det kan godt være at noen flere blir tatt som følge av overvåking i denne skalaen, men hensynet til 4,7 millioner nordmenns privatliv veier tyngre enn hensynet til denne typen kriminalitetsbekjempelse. Det er dessuten påpekt at en slik massiv datalagring åpner for at opplysninger kommer på avveie, og for misbruk fra både kriminelle og kommersielle krefter. Dersom hensynet til kriminalitetsbekjempelse alltid skal veie tyngre enn personvernhensyn, er vi på vei mot et skremmende samfunn. For hvorfor stoppe med å overvåke teletrafikken? Det ville helt sikkert være nyttig for politiet dersom man også fikk lagre innholdet i telefonsamtalene og e-postene våre. På et punkt må vi si stopp, og datalagringsdirektivet er dette punktet. Det kan dessuten stoppes av våre egne folkevalgte.
Harpun og trål
Rettstatens kjerne er at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Dagens overvåking er basert på etterforskningsprinsipp, det vil si at det skal ligge konkret mistanke til grunn før politiet kan overvåke en person. Datalagringsdirektivet bryter dette prinsippet med et generelt overvåkingsprinsipp. Alle borgerne skal overvåkes i tilfelle de finne på noe ulovlig. En person som aldri har gjort så mye som å gå på rødt lys skal få sin private kommunikasjon overvåket. Der dagens praksis er som en harpun siktet inn mot mistenkte, vil datalagringsdirektivet være en trål som for sikkerhets skyld overvåker alle og ser hva som kommer ut.
Hva slags samfunn ønsker vi oss?
