Foto: Lunde Forlag
- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Ved historiens begynnelse befinner vi oss hos John og hans familie på landsbygda nordøst i Burundi, og det virker som en vanvittig usannsynlighet at han skal finne veien til Norge. Men i dag bor han altså likefullt i Bømlo sør for Bergen, og hverdagen deler han med sin kone – som han møtte i en flyktningleir i Tanzania – og parets lille datter. Vi røper vel ikke for mye når vi antyder denne lykkelige slutt, for det ”Kryssild” ellers byr på, er temmelig grusomt.
Massakrene i Burundi
John har fått hjelp av forfatter Jostein Holmedahl i arbeidet, og samarbeidet har vært vellykket. Historien er skrevet i et enkelt språk, og boken er da også utgitt med støtte fra alliansen Leser søker bok, som arbeider for å gjøre litteratur tilgjengelig for flest mulig uansett leseferdigheter. Dette betyr bøker som er tilrettelagt for folk med lesevansker, og en del innvandrere skulle vel også befinne seg i denne målgruppen.
John ble født i 1980, nesten på grensen til både Rwanda og Tanzania. Da han var tretten år gammel, satte urolighetene i området i gang for alvor. De ble utløst av at en gruppe tutsier som var tilknyttet hæren tok livet av den nyvalgte presidenten fra den tradisjonelt undertrykte hutumajoriteten. Dette var altså i 1993, året før det langt mer omtalte folkemordet i Rwanda begynte. Mens rundt 300.000 mennesker mistet livet i Burundi, var tallet kanskje tre ganger så høyt i Rwanda. Disse tragediene var i virkeligheten tett sammenfiltret og fulgte samme mønster.
Hutu og tutsi
Boken vier seg nesten i sin helhet til Johns oppvekst og flukt. Det faktum at faren var tutsi og moren hutu skulle gjøre situasjonen enda verre for ham da urolighetene satte i gang (derfor tittelen ”Kryssild”). Her skal det ikke røpes for mye av handlingen, men han ble tidlig vitne til at begge foreldrene ble slaktet ned, og den saklige beskrivelsen av hans vedvarende traume gjennom hele den lange flukten er nok bokens beste litterære prestasjon. Det relativt enkle språket passer også godt til den unge guttens virkelighetsoppfatning.
Den innfløkte konflikten som plutselig sprang ut av Afrikas hjerte på 1990-tallet forklares også på en lett forståelig måte. Alt i alt er nok denne boka først og fremst en påminnelse om en tragedie som vel ingen helt har glemt, men den er allikevel en betimelig utdypning. Noe er også nytt: fokuset på Burundi er nokså uvanlig, og beskrivelsen av rasismen som møtte flyktningene i Tanzania var for meg hittil ukjent, men lærerikt stoff.
Noen utelatelser
Ettersom historien skrider fram øker også leserens nysgjerrighet på hvordan det nye livet til den tidligere hjemløse gutten arter seg. Hvordan fant han egentlig veien til Norge, hvordan har han og familien funnet seg til rette, og hvordan utfolder livene deres seg nå?
Dette får vi dessverre ikke vite stort om, og det er ikke fritt for at jeg synes boken svikter litt her. Det er naturlig at John føler han står i takknemlighetsgjeld til dem som sørget for at han til slutt fikk bosette seg i fred og sikkerhet, som for eksempel FN og UDI, men han burde allikevel delt mer av sine erfaringer fra denne prosessen. ”Kryssild” er dessverre heller ikke noe innlegg i den livlige debatten vi har i Norge om hvor mange flyktninger vi bør ta imot og hvorvidt vi behandler dem som kommer på en god nok måte. Det synes jeg er synd.
Men dette er da også min eneste innvending mot boken. John Bosco Ngendakurio har et effektivt språk, og en kan bare oppfordre ham til å begynne å ta aktivt å ta del i samfunnsdebatten i sitt nye hjemland. Det er etter hvert blitt mange her i landet som har lignende dramatiske historier å fortelle, og det er også deres eget ansvar å unngå å gli inn i anonymiteten. Det er bare å stå på!
Bok:
John Bosco Ngendakurio
med Jostein Holmedahl
”Kryssild”
Lunde Forlag, 201 sider.
