Foto: Henrik Kreilisheim
- Grunnen til at de farger skjegget rødt - 29.10.2014
- Musikk mot ensomhet - 16.09.2013
- Karriere på skinner - 17.03.2013
Resepsjonisten bak glassveggen i publikumsmottaket på Stovner politistasjon snakker i telefonen samtidig som hun konfererer med godt voksne politimenn. En av dem roper: «Hun jobber på forebyggende». Men det virker ikke som damen får noe svar på telefon. Det er en uke siden vi avtalte intervju. Kan Navjot ha glemt det? Eller har hun måttet rykke ut uten og hatt tid til å si fra til meg?
En dør går opp, og plutselig står hovedpersonen der i full uniform. Vi håndhilser blidt og veksler noen hyggelige ord før Navjot låser opp en dør og viser meg innover en korridor bak resepsjonen. Hun stikker hodet inn i et ledig kontor og konstaterer, etter å ha spurt en kollega, at her kan vi være. Hun legger jakka på skrivebordet og setter seg på en stol rett overfor meg. Etter hvert trekker hun bena oppunder seg.
Møtes på kafé
I juni ble Navjot Kaur Sandhu utnevnt til det første ombudet for etniske minoriteter i Oslo-politiet. Én dag i uken er satt av til vervet, men i virkeligheten er det en heltidsjobb. Som minoritetsombud er hun i kontakt med alle byens politistasjoner. Tar en kollega kontakt og ønsker et møte, skjer det gjerne på en kafé på fritiden. Ofte må det flere møter til før det kommer frem at vedkommende har et problem med sjefen. Politifolk er jevnt over svært lojale mot etaten og sine overordnede. Derfor er Navjot Sandhu imponert over hver og én av dem som tar kontakt. Det skal litt mot til. De som tar kontakt, har som regel gått mange runder med seg selv. Kolleger kan også ta kontakt dersom de sliter med utfordringer av privat karakter.
Det må være lov å knappe opp buksen og rape når man kommer inn på stasjonen.
En 30 år gammel politimann kontaktet minoritetsombudet fordi han slet med å flytte hjemmefra. Foreldrene hans anså det som et egoistisk valg, og omgivelsene forventet at han skulle ta seg av sine foreldre. I deres øyne var beslutningen om å flytte hjemmefra det andre egosentriske valget sønnen foretok. Det første var da han valgte å bli politi i stedet for lege. Felles for de som tar kontakt om private forhold er at de slipper å forklare hvorfor deres kultur og tradisjon er som den er. Navjot kjenner mye av det igjen fra sitt eget liv.
– Jeg kan også sympatisere med foreldrene og forstå deres situasjon. Når man har hatt en kvantitativ oppdragelse, forventes det at man tar seg av sine foreldre, sier hun.
Løsningen ble et kompromiss der foreldrene ble forklart hvorfor sønnen flyttet ut, samtidig som det ble forslått at han kunne bosette seg i nærheten, slik at kontakten kunne opprettholdes.
Knipse i fingrene
Men det er ikke bare flerkulturelle politifolk som henvender seg til minoritetsombudet. Navjot Sandhu mottar også tips fra etnisk norske kolleger som er vitne til kolleger som sliter på våpengodkjenningskurs fordi de er sultne. Maten som serveres på kursene er ikke for alle. Det samme er tilfelle med julebord. Det skal imidlertid ikke mange telefonene til for å unngå at enkelte politifolk slipper å betale 300 kroner for å spise poteter.
– Dette er saker som det er veldig lett å gjøre noe med. Det er nesten bare å knipse i fingrene, sier Navjot Kaur Sandhu.
Så langt har det bare vært gøy å være minoritetsombud. Men Navjot er klar over at nedturene nok også kommer.
Har blitt lurt
Denne dagen har hun vært på trafikkontroll ved en barnehage, deltatt på et samarbeidsmøte på Stovner videregående skole og hatt samtale med en familie som med tvang ønsket å snakke med datteren sin. Og snart må hun gripe inn i en situasjon på egen stasjon.
– Jeg fortalte foreldrene som ønsker å snakke med datteren sin at jeg har forståelse for ønsket deres og at jeg vet at det er tradisjon i kulturen deres at en datter ikke trer ut av familien. Men jeg ba dem også ha tillit til apparatet som nå er satt i gang rundt jenta og avvente hva som skjer, forteller Navjot, som flere ganger har opplevd å bli lurt av ungdommer som hevder seg utsatt for overgrep fordi de ikke har fått lov av foreldrene til å gå på en klassefest.
Selv fikk hun ikke lov til å gå på byen før hun var 20 år. Hjemme var det beinhard disiplin. Faren var opptatt av trening og at man skulle dyrke kroppen, noe som kom godt med under opptaksprøvene til Politihøgskolen. Foreldrene likte imidlertid ikke datterens avgjørelse om å hoppe av jusstudiene for å bli politi.
– Det var blankt nei. De ønsket at jeg skulle fullføre juristutdanningen, få en god stilling og etter en stund gifte meg å få barn.
Stolte foreldre
Navjot har imidlertid alltid tatt sine egne valg og gått sine egne veier. Én gang klippet hun håret kort, noe som er tabu i sikh-miljøet. Som barn kranglet hun med foreldrene for å få dem til å gå på konferansertimer, selv om hun visste at læreren ikke bare kom til å si positive ting. Og da hun ville bli politi i stedet for advokat, brukte hun lang tid på å begrunne valget overfor foreldrene.
– Heldigvis var det rom for å bruke tid til å forklare. Jeg har alltid stått beinhardt på at dersom du mener valget du har tatt er riktig, skal du kunne argumentere for det overfor alle, uansett alder og bakgrunn.
I dag er foreldrene stolte av at hun er politi og de synes det er morsomt at jenta de måtte dra inn i bilen for å få med til morsmålsundervisning nå har blitt minoritetsombud.
Skepsis til ombud
Så blir vi avbrutt. Det skjer noe ute på gangen: “Jeg vil ikke snakke med deg,” roper en opprørt jentestemme. Navjot reiser seg og forlater kontoret. En jente som er i barnevernets omsorg, nekter å snakke med en kollega av henne. Navjot går bort til jenta og sier at hun skjønner at jenta ikke vil snakke med politiet, men ber henne om å si det i en litt roligere tone. Dette går jenta med på. Etter intervjuet lover Navjot å snakke med henne.
Mange i politiet var negative til at det skulle oprettes et minoritetsombud og mente det innebar en dyrking av forskjeller. Skepsisen fant man både blant politifolk med minoritetsbakgrunn og blant ansatte med etnisk norsk bakgrunn.
Selv om Navjot føler seg norsk, blir hun ikke alltid oppfattet som det, særlig ikke når hun går i uniform.
– Selv om man forsøker å viske ut forskjellene aldri så mye, er det ikke til å komme unna at for betjenter med minoritetsbakgrunn er det ansiktet, og ikke uniformen, som kommer i fokus, sier hun.
Når Navjot besøker slektninger i India, får hun høre at de ser at hun ikke kommer derfra. Både i den indiske landsbyen faren kommer fra og i Norge får hun spørsmål om hvor hun egentlig kommer fra.
– Jeg er nordmann med indiske røtter. Både snøen og lukten av garam masala er en del av meg, sier politibetjenten som blir mobbet på 17. mai fordi hun blir gråtkvalt av nasjonalsangen.
Spurt om marsipangris
Minoritetsombudet har ennå ikke mottatt noen henvendelser om rasisme, men hun ser ikke bort fra at det kommer. Politiet er et mannsdominert yrke. Mange politifolk elsker å diskutere og være grove i kjeften. I Oslo har mange av politifolkene bakgrunn fra Bygde-Norge, langt utenfor den flerkulturelle hovedstaden. Etter en lang vakt ute i gatene avreagerer gjerne tjenestemennene når de kommer inn på egen stasjon.
– Det må være lov å knappe opp buksen og rape når man kommer inn på stasjonen, siden man må oppføre seg pent når man er ute, mener Navjot.
Selv holdt hun på å le seg i hjel da en kollega spurte om hun kunne spise marsipangris.
– Jeg lo av det i flere timer etterpå og mobber fremdeles han som sa det.
En annen artig episode inntraff da hun under utdannelsen inviterte kolleger fra politistasjonen hvor hun var i praksis hjem til seg på indisk mat, hvorpå en av sjefene spurte om det fantes noen spesielle ritualer før man begynte å spise.
– Jeg svarte at vi pleide å løfte det ene benet og holde armene over hodet, forteller Navjot, som fremdeles humrer over at hennes daværende sjef gjorde disse øvelsene før han begynte å spise.
Navjot mener ellers at etnisk norske politifolk blir utsatt for rasisme i vel så stor grad som sine kolleger med etnisk minoritetsbakgrunn.
– Hvorfor er det ingen som spør om etnisk norske opplever rasisme? Det er mye rasisme innad i minoritetsmiljøer. Jeg tror ikke det er naturlig for nordmenn å være rasister, det ligger ikke i vår natur. Vi er kanskje mer irriterende nysgjerrige, avslutter hun.
FAKTA:
Navn: Navjot Kaur Sandhu
Alder: 27
Fødested: Norge
Aktuell som: Minoritetsombud i politiet.
Gode sider: Ivrig, engasjert og kreativ.
Dårlige sider: Sta, veldig glad i meg selv og roter alltid bort husnøkler.
Favorittmat: Vegetar Mezah på Habibi kafé, mammas indiskmarinerte stekte torsk og godt stekt kyllingkebab.
Tre
jeg ville invitert på midddag: Nå er jeg ikke veldig flink til å
kokkelere, men en jentekveld med Michelle Obama, Kiran Bedi (Indias
første og høyest rangerte kvinnelige politibetjent) og Sarah Jessica
Parker hadde vært gøy.
