Foto: Europafilm
- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Casanegra er norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmari sin andre spillefilm. Den er allerede blitt sett av over en halv million i hans fødeland, mer enn noen annen marokkansk film gjennom tidene. Det er snakk om en svart komedie som tilføres flere dimensjoner om man setter seg inn i dens marokkanske kontekst. Filmen har mange gode sider, ikke minst flotte skuespillerprestasjoner, og en miljøbeskrivelse som til tider oppleves som mer levende enn selve handlingen.
Drømmer og illusjoner
I filmen følger vi to pengeløse og frustrerte unge menn som sliter for å opprettholde den velkledde fasaden. De bor i Casablanca, Marokkos største by og økonomiske og kulturelle sentrum, men den ene av dem drømmer om å dra til Europa. ”Casablanca” betyr ”hvitt hus” på spansk, men den bydelen de bor i har regissøren døpt ”Casanegra” (”sort hus”).
– Det er godt å ha drømmer, men ikke illusjoner, sier Nour-Eddine Lakhmari. – På grunn av beliggenheten har Marokko alltid vært en transitthavn for folk som vil nordover, men nå vil de ikke lenger til Spania, Frankrike og Italia, men til Nord-Europa. De har sett for mange som er blitt småkriminelle, kanskje til og med havnet i fengsel, eller sendt tilbake. Så nå har de skapt seg nye drømmer …
Store forandringer
Det har skjedd ganske store forandringer i Marokko de siste årene. Landet er kjent som et av den arabiske verdens mest liberale, men det har vært så som så med pressefriheten. Styresettet er en form for konstitusjonelt parlamentarisk monarki hvor kongen har hatt stor innflytelse over parlamentet; men dagens konge – Mohammed VI – har siden han overtok tronen i 1999 sakte, men sikkert løsnet på grepet hans far hadde. Mohammed er også kjent som en stor filmelsker, og mange av hans reformer har irritert islamistene.
– Filmen ble forsøkt stoppet av islamistene i partiet PJD. De gikk til den politiske spørretimen i parlamentet med dette for øye, men de ble i all hovedsak ignorert, og saken deres rant ut i sanden.
– Det de reagerte på, er at filmen blant annet beskriver homofili, vold, prostitusjon og onani. Dette er også en av de første filmene hvor karakterene snakker marokkansk dialekt i stedet for tradisjonell arabisk. Det benyttes et ganske friskt gatespråk, blant annet bruker de det vanlige uttrykket ”fuck your mother’s religion” hele tiden, på marokkansk.
Lakhmari forteller at budskapet i filmen er at paradiset kan finnes der du er, og ikke i Europa. Islamistene lover også en form for paradis, mens det i hans film er ”kjærligheten” som er det eneste paradiset…
Ung by
Enhver by vil framstå som unik om man kjenner litt til dens historie, samtidig som urbane sentra i fattigere land har mange strukturelle fellestrekk. Man må være lokalkjent for å vite at Casablanca en gang var en av verdens vakreste byer, mens andre fenomener – særlig den store andelen innflyttere og den utbredte drømmen om å dra videre – gjenfinnes mange steder på kloden.
– Det som er spesielt med Casablanca er at byens sentrum ble skapt av unge franske arkitekter på 1930-tallet, under kolonitiden. Det er altså ingen gammel by. Det som skjedde var at disse arkitektene fikk beskjed om å ”leke”, eksperimentere. Resultatet var en utrolig vakker art deco-bydel, som dessverre forfaller i dag. Denne bydelen er for eksempel eldre enn den klassiske ”ancienne medina” [”den gamle medina”, et typisk arabisk basarområde skapt av marokkanerne selv] som ligger like ved siden av.
– Det er denne art deco-bydelen som er ”Casanegra”. Den er i virkeligheten utrolig dynamisk, og du kan finne alt her … ting du nesten ikke kan forestille deg! En del av handlingen foregår på en bar som er typisk for dette området: den er styrt av kvinnelige bartendere, har en atmosfære av sentimentalitet og vulgaritet og en aura av ensomhet. Spørsmålet er om man har det gøy eller egentlig skammer seg litt for å være der?
Bydel med hjerte
De to unge guttene roter seg selvsagt en smule ut på skråplanet, og dette resulterer i et par turer ut i de velstående delene av byen, sørover langs strandpromenaden Corniche. Dette området har helt tatt over nattelivshegemoniet i byen, og man kan snuble over en ganske ekstrem luksus og dekadanse.
– Sammenlignet med dette, som på en måte er det ”nye” Casablanca, virker Casanegra temmelig harry og akterutseilt. Men allikevel: det gamle sentrum framstår som mye mer interessant, og det har virkelig et hjerte, noe man ikke kan si om de rikere områdene. Samtidig er det slik at fordommene forsterker dette skillet, fordi de forhindrer at folk fra høyere sosiale lag overtar i bydelen.
Casanegra er tydelig inspirert av amerikanske 70-tallsfilmer à la Martin Scorsese, men mykere, og utfordringene de to marginaliserte hovedpersonene står overfor er altså av lokal art. Nour-Eddine Lakhmari sier at det ikke bare er økonomien som er skyld i hjemlandets problemer, men at det i dag – særlig nå som staten sort sett har forsvunnet som trussel – i stor grad er et spørsmål om å bekjempe islamistene i PJD og den mentaliteten de står for.
– Fedrene til guttene – den ene fornedret og den andre alkoholisert – representerer de gamle problemene. De har – i likhet med PJD – et gammelt syn på dette med identitet: før var man araber og marokkaner, og bare det; men nå kan man være jøde, berber eller afrikaner. Dette er en viktig forandring.
– Samtidig er Casablanca en atlantisk by … det er kortere til Paris enn til Riyadh!
