Foto: Flickr/Creative Commons
- Ny singel fra Rambow om ærlighet - 02.11.2024
- Riksadvokaten henlegger Rahavy-saken - 02.11.2024
- Oslo World UNG: BRITZ, Malik, Adama Janlo - 01.11.2024
I lys av den nyutgitte versjonen av Muhammed-karikaturene har striden rundt ytringsfrihetsbegrepet blusset opp igjen. Hva skal karakteriseres som ytringsfrihet, hvordan det skal anvendes, og, viktigst av alt, hvor grensen skal gå?
Det ser ut som om folk flest opererer med svært subjektive oppfatninger om hva dette skal være. Spesielt nå som enkelte mener seg grovt krenket på bakgrunn av religiøs tro. Her er det først av alt viktig å ha en gjennomgående debatt og definisjon av hva som skal ytringsfrihetens ytterpunkter. Skal vi tillate en absolutt tilstand, hvor nærmest alt skal gå an, eller skal vi ha regler og innstramninger, og i så fall hva slags?
For ytringsfrihet
Utifra dagens allment aksepterte scenario har vi (ihvertfall i Vesten) ganske vide fullmakter. Vi kan uttale oss krast om noe, debattere og offentliggjøre våre meninger, uansett hvor kraftige de skulle være. Samtidig er det viktig å kunne forsvare sine standpunkter på en sivilisert måte. Mener man noe, så må man også være forberedt på at andre vil mene noe helt annet og (i verste fall) bli provosert og verbalt ta igjen. Her er selve essensen av hvordan en sivilisert bruk av ytringsfrihet (ifølge mitt syn) skal foregå.
Som politisk flyktning fra et land hvor sensuren og frykten engang rådde, ser jeg meg selv som en forkjemper for retten til å ytre seg fritt. Likevel innebærer dette også et ansvar. En kan ikke gå i bare undertøyet og urinere vilt på gaten eller komme med grove og hatefulle utsagn på et nettforum, og så kreve legitimitet på bakgrunn av ytringsfriheten. Land som Cuba, Kina, Nord-Korea og Hviterussland tillater ikke sine innbyggere fri tilgang til informasjon eller til å ytre seg i det offentlige rom. Også her hjemme i Norge har vi begrensninger. Å krenke folk på bakgrunn av religion og etnisitet, eller å bruke støtende og obskønt materiale, kan i mange tilfeller være i strid med loven.
Går Norges lovgivere inn for innstramning av blasfemiparagrafene, gjør de samfunnet en stor bjørnetjeneste.
I en setting som tillater absolutt ytringsfrihet, vil meningene til folk som Mullah Krekar og Tore Tvedt måtte ses som fullt akseptable, ens PST kan legge ut så mange grisebilder på sin Facebook-side som de bare vil. Sara Azmeh Rasmussen kan få lov til å brenne så mange hijaber hun orker og hennes hijabkledde meningsmotstandere kan få lov til å brenne Norges flagg (sikkert til mange forargelse). Ytterliggående katolikker bør få lov til å bruke Rådhusplassen under påsken til korsfestelse og ekstreme shia-muslimer piske seg selv til blods. Skal ALLES synspunkter få en plass i de offentlige fora, uansett hvor “frastøtende” og “upopulære” de enn måtte være, så må man praktisk talt tillate alt. Og det i seg selv blir jo klin umulig.
Elendighetsbeskrivelse
Siden opplysningstiden, og da særlig etter den franske revolusjonen, har retten til å ytre seg gitt seg utslag i alt fra kritisk vitenskap, kunstneriske uttrykk, menneskerettigheter, organisasjonsfrihet og tanken om at vi alle er like under loven. I en religiøs kontekst bør ytringsfriheten brukes til kritikk og til å fremme debatt ved de aspektene hvor man føler religionen (uansett om det er kristendom, islam, jødedom eller andre) hemmer fremskritt, pluralisme og felles forståelse. Religiøs undertrykking og politikeres maktmisbruk overfor en svakere part er en rell elendighetsbeskrivelse, og dette i seg selv innebærer en mer adekvat bruk av ytringsfriheten enn å provosere for provokasjonens skyld. Konstruktivitet er nøkkelordet.
Enkeltes krav om innstramning av blasfemiparagrafene er heller ikke veien å gå for å håndtere denne yttergrensen. Går norske lovgivere inn for dette, så gjør de samfunnet en stor bjørnetjeneste. Retten til ansvarlig kritikk, tankefrihet og debatt har tatt mange hundreår for Norge og andre liberale demokratier å oppnå. Og noen få uansvarlige tullebukkers grisetegninger (bokstavelig talt) skal ikke få lov å endre dette, uansett.
