Foto: Sony Classics
- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Filmen er regissert av Jacques Audiard, og hovedrollen spilles av den inntil nå nærmest ukjente Tahar Ramin. Og Ramin passer ypperlig som den svært tilpasningsdyktige unge fangen Malik el Djebena. Malik er 19 år da han blir satt inn for å sone en dom på seks år, og som analfabet og venneløs blir han et lett bytte for den korsikanske mafiaen som hersker i det tøffe miljøet innenfor murene. Den unge nordafrikaneren blir tvunget til å myrde tysteren Reyeb, en udåd som garanterer ham korsikanernes beskyttelse, men ikke en plass som deres likeverdige.
Skiftende allianser
Denne Malik er noe for seg selv. Han har nese for å knytte allianser og skifte side på rett tidspunkt. Men han viser også at han er skoleflink, for han lærer seg først å lese og dernest å snakke korsikansk, noe som gjør at han kan tjuvlytte på sine egne. Korsikanernes posisjon svekkes etter hvert når majoriteten av dem overføres til et annet fengsel. Men gruppens ”don” blir værende, og om han ikke har vært avhengig av sin arabiske løpegutt før, så blir han det nå. Han ordner det slik at Malik får dagpermisjoner for å utføre forskjellige oppdrag, men hovedpersonen finner også tid til å sette opp en smuglerrute med sin frigitte venn Ryad. Konflikter synes uunngåelige, men er man profet, så er man profet.
Tysteren Reyeb gjør flere gjesteopptredener på cella til Malik etter sin død, og det ser ut som de kommer godt overens. Om man tar med scenen som gjør at Malik får kallenavnet sitt, en sekvens mellom drøm og våken tilstand, der han forutser en kollisjon, så har man altså etablert et nytt nivå i filmen som bidrar til at fengselets klaustrofobiske rammer tøyes en tanke. Men ”Profeten” er en film som er sterkt knyttet til sin hovedperson og hans temmelig begrensede revir bak murene.
Gjengdannelsene oppstår nærmest organisk ut fra religion, etnisitet og geografisk opprinnelse.
Intet debattinnlegg
Selve beskrivelsen av livet i fengselet virker veldig troverdig, inkludert gjengdannelsene, som altså oppstår nærmest organisk ut fra religion, etnisitet og geografisk opprinnelse. De dominerende gjengene omtales som ”korsikanere” og ”muslimer”, men tilhørigheten er ikke hugget i stein, og lojaliteten er heller ikke ubrytelig: korsikanerne kriger med italienerne, og de ”hvite” muslimene spotter de ”sorte” i skjul. I denne situasjonen er den ikke-troende Malik ”free agent”, i hvert fall for en stund.
Det kan innvendes at filmens tittel nok er litt misvisende all den tid publikum lett kan komme til å forvente seg noe annet enn en ren spenningsfilm. Det er klart man kan se filmen i sammenheng med drabantbyopprørene som har hjemsøkt Paris’ forsteder de siste årene, men ”Profeten” blir aldri noe skarpskodd innlegg i debatten om blod er tykkere enn vann, selv om Maliks identitet er et underliggende spørsmål hele tiden. Og spørsmålet blir nesten hengende igjen å dirre etter hvert: hvem ville man selv ha søkt selskap hos under de samme omstendighetene?
Neppe Oscar
Som et rent underholdningsprodukt bør filmen til syvende og sist bedømmes ut fra rent håndverksmessige kriterier. Om man velger å sammenligne med klassikere som ”Scarface”, et ikke tilfeldig valgt eksempel, så kommer ”Profeten” egentlig ganske heldig ut. Malik er en mer interessant karakter enn den gjennomført onde Tony Montana, til tross for berømmelig episk innsats av Al Pacino. Jeg får også lyst til å nevne en annen film som er aktuell i disse dager, nemlig norsk-marokkanske Nour-Eddine Lakhmaris litt mer uskyldige ”Casanegra”, fordi man her også har gjort svært heldige valg med hensyn til hovedrolleinnehavere. Casting er i det hele tatt en undervurdert del av arbeidet med film.
For dem som i likhet med undertegnede synes at Hollywood er mer glitter enn stas og at Oscar-utdelingene minner for mye om Melodi Grand Prix, så kunne man vel likeså godt sett at Tahar Ramin stakk av med Oscar-statuetten for beste mannlige skuespiller. Men det er altså bare filmen som sådan som er nominert, og i konkurranse med Michael Hanekes ”Det hvite båndet” blir det nok for tøft for det franske bidraget. ”Det hvite båndet” våger nemlig så mye mer enn ”Profeten”; den lurer seg inn under huden på sitt publikum og viker ikke en gang unna for å stirre selve Historien i hvitøyet.
Men sett i forhold til sine egne pretensjoner er ”Profeten” faktisk ekstremt bra.
