Foto: Henrik Kreilisheim
- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
De har gått fra å leve med sterke kjønnsrollemønstre i Peru og Pakistan til å bli forkjempere for kvinnenes sak i Norge. Fakhra Salimi er grunnlegger for MiRa- senter, et ressurssenter for innvandrer- og flyktninger. Salimi var en av de første kvinner med innvandrerbakgrunn som startet en organisasjon for denne gruppen kvinner. Foreign Womens Group (FWG) ble grunnlagt i 1979. I 1989 fikk FWG nytt navn, MiRa- senter. Gruppen besto av kvinner fra helt ulike kulturer, fra USA, asiatiske og afrikanske land.
Ikke hvite kvinners oppgave
Ifølge Fakhra Salimi er kvinnekampen for flerkulturelle kvinner annerledes. Hun er oppgitt over at vestlige kvinner skal definere hva som er kvinnekamp. Dette er ifølge henne den viktigste grunnen til at de ikke har kunnet samarbeide bedre.
– For mange innvandrerkvinner betyr ikke kvinnekamp å drikke seg full, gå med miniskjørt og være toppsjef slik det er hos mange vestlige feminister. Feminisme for oss er retten til å velge å bruke hijab, å være hjemmeværende mor de første to årene av barnas liv. For andre minoritetskvinner handler det om å få muligheten til å kunne snakke norsk, jobbe og få mannen til å være en del av familien.
Innvandrerkvinners kamp
Feminisme for oss er retten til å velge å bruke hijab og å være hjemmeværende mor de første to årene av barnas liv.
Norges første møte med innvandrerkvinner fra ikke-vestlige land kom først på slutten av 1960-tallet. Kvinnene kom til Norge som billig importert arbeidskraft, eller i følge med sine arbeidende menn.
Både kvinnene og mennene ble i stor grad «outsidere» i det norske samfunnet, og kvinnene ble ikke del av den norske likestillingsdebatten før de selv begynte å organisere seg på slutten av 70-tallet. I begynnelsen fungerte Foreign Women’s Group (FWG) mest som et møtested for kvinnene, men etter hvert så de behovet for å bli en mer handlende organisasjon som jobbet for å synliggjøre og kjempe mot den diskrimineringen ikke-vestlige kvinner møtte i det norske samfunnet.
Menn må bevisstgjøres
Kampsaker for minoritetskvinner er annerledes enn for deres norske medsøstre. En av kampsakene til FWG var den juridiske statusen til innvandrerkvinner i ekteskapsloven. En voldsutsatt kvinne risikerte å bli utvist av landet hvis hun ikke hadde vært gift i tre år. Kravet om selvstendig juridisk status for minoritetskvinner ble en viktig sak. Salimi stiller spørsmålstegn ved de strenge ekteskapsreglene og lurer på om opplærings- og utdanningstilbudet minoritetskvinner får, er bra nok.
– Når det gjelder vold i hjemmet, har norske kvinner et apparat de kan stole på, mens innvandrerkvinner mangler et slikt sikkerhetsnett. Samtidig må menn i noen innvandrermiljøer bevisstgjøres om kvinners rettigheter, sier Salimi.
Flere sider
I den senere tid har flere kvinner med minoritetsbakgrunn gjort seg bemerket. Erlinda Munoz er en av dem. Hun jobber for Norsk Folkehjelp Oslo, og står bak prosjektet «Oasen – Kvinner krysser grenser», som hun har drevet siden 2001. I 1992 kom Munoz som flyktning fra Peru, hvor hun var kvinneaktivist i en årrekke. Hun er enig med Fakhra Salimi at innvandrerkvinner har andre kampsaker.
– Innvandrerkvinners kvinnekamp er annerledes enn for de hvite norske kvinnene. For de første har mange kvinner og menn en forventning om å fortsette i det rollemønsteret de hadde i hjemlandet. Dessuten har kvinnene en ekstra utfordring på grunn av sin flerkulturelle bakgrunn. Mange sliter med å komme ut i arbeidslivet og med å lære seg språket. Sånn sett har de en dobbelt kamp å kjempe, sier hun.
Hun giftet seg som 17-åring og ble enke som 25-åring. Med fem barn og ingen mann i hjemmet måtte hun klare seg selv i hjemlandet Peru. Hun begynte å jobbe, ta utdannelse og startet en kvinnebevegelse i hjemlandet. Nå deler hun sin historie for å inspirere kvinner som henne selv.
– Jøss, er du ikke tvangsgifta?
Raheela Chaudhry var blant de første med sin bakgrunn som tok hovedfag i statsvitenskap og var en sjeldenhet da hun dukket opp i NRKs lokaler som journalist for over 15 år siden.
– På universitetet var jeg alene om å være flerkulturell og kvinne. Jeg var også en sjeldenhet da jeg begynte i NRK i 1994. Min type var nok ganske ukjent både for majoriteten og mine kolleger.
Nå, mange år senere, har tidene forandret seg til det bedre, mener Chaudhry. Innvandrerjentene tar høyere utdannelse som aldri før, og i motsetning til sine mødre er de mye mer aktive i arbeidslivet. Slik var det ikke i hennes tenåringstid på 1980-tallet. Det norsk-pakistanske miljøet var mye mer synlig og kontrollen av jentene mye strengere. Som ung studine i Oslo hendte det at hun var på lesesalen til seint på kvelden.
– Da kunne ukjente pakistanere stoppe meg og spørre hva jeg drev med så seint. Det var så få av oss som jobbet og studerte på den tiden, smiler hun.
Chaudry har overrasket mange opp gjennom årene.
– Det hendte folk ikke kunne tro det når de så en uavhengig kvinne som meg, spesielt mange av mine norske kollegaer. “Jøss, er du ikke en tvangsgiftet husmor?” var ting jeg kunne høre, ler hun.
Flere kamper å kjempe
Erlinda Munoz mener det har vært en utvikling i kvinnekampen blant flerkulturelle jenter, men de har mer å ta hensyn til.
Forventninger skapt av familie og tradisjoner kan være utfordrende å leve opp til, stemmer Raheela Chaudhry i. Hun mener mye av kvinnefrigjøringen ligger i hjemmet hos mange innvandrerfamilier. Selv er hun gift med en med samme bakgrunn som henne selv og glad for den støtten hun får av mannen på hjemmebane.
– Kvinner som ønsker uavhengighet og karriere er helt avhengige av å ha en mann som stiller opp, og jeg tror mye av kampen ligger der. Kampene for innvandrerkvinnene er flere. De må godta seg selv og stå på i forhold til familie, miljøet og de forventningene som stilles til dem, samtidig som de har egne drømmer å virkeliggjøre. Ja, de har flere kamper å kjempe, sier hun.
