Foto: Pressefoto
- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Stemningen i Film-Norge stiger alltid litt etter at julegranen er kastet ut, for da gleder man seg til Tromsø Internasjonale Filmfestival. TIFF, som festivalen heter, har opparbeidet seg et godt rykte i bransjen på grunn av den spesielle atmosfæren som råder, men den er også blitt landets største målt i publikumstall. Under mottoet ”Frozen Land, Moving Pictures” hadde man i år drøyt 100 filmer fordelt på 348 visninger på seks kinoer, i tillegg til en utekino midt i sentrum, som lyser opp i mørketiden. TIFF setter virkelig sitt preg på ishavsbyen i dagene 18.-24. januar, og i år hadde 56.000 besøkende latt seg friste av seminarer og prisutdelinger i tillegg til de ordinære visningene.
Arctic Ramadan
Vi valgte oss dokumentarfilmen ”Arctic Ramadan”, som er laget i nabolaget, og som i tråd med festivalens ånd viser at også Tromsø i økende grad er et multikulturelt samfunn. Ansvarlig for filmen er Sandra Maryam Moe, som konverterte til islam for 14 år siden. I dag er hun daglig leder i Alnor Senter, en av Tromsøs to moskeer, og er ellers involvert i brobyggingsarbeid særlig angjeldende den muslimske minoriteten. Hun hadde ifølge seg selv ingen erfaring med filmskaping for hun satte i gang med ”Arctic Ramadan”.
Som tittelen indikerer, vier den 44 minutter lange filmen seg til feiringen av ramadan i Alnor Senter. Som de fleste vet er ramadan muslimenes fastemåned, en av denne religionens fem søyler (i tillegg til trosbekjennelsen, bønnen, almissen og pilegrimsferden). Under ramadan skal man gi avkall på mat og drikke fra daggry til solnedgang, og man skal heller ikke røyke eller ha seksuelt samvær. Det oppfordres også til å lese gjennom hele Koranen i løpet av denne måneden.
Det at muslimene i verdens nordligste moské ikke har solens bevegelser å rette seg etter, blir ikke forklart i filmen.
Faste i mørketiden
I filmen ”Arctic Ramadan” blir vi kjent med en god del forskjellige mennesker, med et spesielt fokus på en alenemor og hennes tre barn. Det er den eldste sønnen som – til tross for sin unge alder – leder bønnen. De forskjellige påbudene i forbindelse med ramadan gjelder ikke i like stor grad for barn, men de tre sønnene blir stadig vekket for å spise grytidlig på morgenen, og de oppfordres til å forsøke å faste.
Fasten finner sted i mørketiden, men det faktum at muslimene i verdens nordligste moské ikke egentlig har solens bevegelser å rette seg etter, blir faktisk ikke forklart i filmen. Det fokuseres mye på samholdet, men aller mest på maten: avholdenheten gjør at det som står på bordet blir ekstra viktig, og når klokka tillater det, kaster man seg nærmest over kveldsmaten. Enda større er gleden når ramadan er over: da feries id, og all den beste maten blir satt fram. Alle besøker og gratulerer hverandre, og lettelsen er stor over at fasten er slutt.
Avmystifisering
I åpningen av filmen blir en del tilfeldig valgte tromsøværinger intervjuet på byens gatehjørner, og det blir avslørt at kunnskapen blant majoritetsbefolkningen om ramadan er temmelig skral. Dette er bestemmende for filmens oppbygning, for det blir raskt tydelig hva regissørdebutanten Sandra Maryam Moes mål med filmen er, nemlig å avmystifisere og opplyse. Men til tross for en del intervjuer med deltakere i fasten, så inneholder filmen heller lite håndfast informasjon. ”Arctic Ramadan” er nok heller en stemningsrapport, og for folk som har en viss peiling på hva ramadan innebærer, så er den derfor ikke spesielt lærerik. Regissøren har med dette valgt sin strategi, men også antagelig undervurdert sitt publikum noe.
Mange muslimer i Norge føler med rette at de blir framstilt svært ensidig i media, noe som også er et tilbakevendende tema i denne avisens spalter. I dette perspektivet er det klart at de mange smilende ansiktene i ”Arctic Ramadan” danner en motvekt til skremmebildene fra Grønland og Peshawar, og den polariseringen som enkelte aviser synes å leve av. Men denne konfliktvegringen blir også en felle, den pløyer sin vei rett inn i glemselen. Sandra Maryam Moe kan bli en viktig formidler av det indre liv til det muslimske miljøet i nord, men da må hun jobbe hardere med å finne sin egen stemme.
