- Lettnorsk utgave 10 – 2019 er ute nå! - 01.10.2019
- Lettnorsk utgave 09 – 2019 er ute nå! - 01.09.2019
- Lettnorsk utgave 08 – 2019 er ute nå! - 01.08.2019
”Oppstilling! Nå er det vår
tur!”, skrikes det blant mønsterkledde dansere.
Gruppelederne løper rundt og samler troppene, alle har sin faste plass, men
ingen ser helt ut til å vite hvor den er blitt
av. Jeg ser på Sarah og hun ser spent tilbake, vi finner gruppa vår og lover dyrt
og hellig å holde sammen og muntre hverandre opp gjennom hele dansen. ”Det er
vår tur! Phullay, det er vår tur!”, ropes
det igjen. Egentlig var det vår tur klokka
ett, og siden vi skulle være ute i god tid
møtte jeg opp kvart over tolv. Da kunne
jeg ikke finne noen fra min ”dans” på hele
området. Panikken var på full frammarsj
da jeg endelig fant noen etter en halv times leiting. Nå var det vår tur, tre og en
halv time etter skjema skulle vi endelig få
danse. Jeg og Sarah var de eneste gringaene i vår gruppe.
Vi skulle danse forbi de andre utvekslingselevene, alle klassekameratene, alle
lærerne, alle turistene og alle ølreklamene. På 10 cm høye tresko var vi med på
Karneval i Oruro 2001.
Oruro er Bolivias fjerde største by,
den ligger på 3600 meters høyde og
er, som de fleste andre byer på Bolivias
høyslette, opprinnelig en gruveby. Byen
har mellom 200 og 300 tusen innbyggere og er blant landets fattigste, med
høy spedbarnsdødelighet, lavt utdanningsnivå og svært mange arbeidsledige.
Som kontrast til dette står historien om
områdets enorme mineral- og metallrikdommer. En av byens store sønner
er gruvemogulen Patiño. Han var på
begynnelsen av 1900-tallet en av verdens rikeste, og Casa de Patiño er en av
byens få turistattraksjoner med blant
annet møbler av marmor og elfenben
og en statue av Jomfru Maria i gull. De
fleste turister nøyer seg med å tilbringe
én dag i Oruro, og da er det helst for å
vente på toget videre til Uyuni eller Villazón. Byen er støvete og sliten og kan
ikke måle seg arkitektonisk med verken
Sucre eller Potosí. Det man blir møtt
med fra byens innbyggere når man først
er der er ”Her skjer det ingenting nå.
Hvorfor kommer du ikke heller tilbake
til karnevalet”. Karneval er nemlig Oruros hjertebarn, det er alle innbyggernes
felles referansepunkt. I Norge har vi jul
og påske, i Bolivia deles året inn i før og
etter karneval.
Legenden bak karneval i Oruro
handler om kampen mellom Jomfru
Maria og Djevelen. Deres kamp utspilles gjennom byens gater, først langs 6 de
Agosto, så oppover Mercado Campero,
gjennom sentrum, rundt Plaza Principal
og opp til Iglesia de Socavon, der Maria
til slutt vinner over Djevelen. Kirken har
sin opprinnelse i Marias seier og hun
omtales som la Virgen de Socavon. Socavon betegner nedgangen til gruvene,
gruvene det er knyttet så mye respekt,
frykt og overtro til. I gruvene er det El
Tio som bestemmer. Ordet Tio kommer
fra Dios, det spanske ordet for Gud. De
spanske koloniherrene ville skremme
indianerslavene, slik at de jobbet mens
de var nede i gruvene og ikke kastet bort
tiden. Dette gjorde de ved å fortelle dem
at det var en gud som passet på dem inne
i gruvene, en gud som ville straffe dem
om de ikke arbeidet. For indianerne ble
ordet ”Dios” til Tio. Gruvearbeiderne
har stor respekt for Tio og ofrer fremdeles alkohol, cocablader og tobakk til
han hver fredag. Det religiøse systemet
fungerer som en slags parallell verden,
der det gjelder å holde seg inne med alle
høyere makter, både den kristne Gud,
Tio og Pachamama (Moder Jord).
Under karneval blandes elementer fra
alle deler av Bolivia sammen til en stor
folkefest. De ulike dansene kommer fra
jungelen i lavlandet rundt Santa Cruz,
fra de karrige høyslettene i Potosí og fra
dalene utenfor La Paz, der etterkommerne etter afrikanske slaver skapte sitt
samfunn etter kolonitiden. Variasjonen
av danser og kostymer står som et symbol på Bolivias kulturelle mangfold. Det
er spesielt å oppleve måten forskjellige
religiøse aspekter blandes sammen til
en helhet der katolisisme, indianerskikker, overtro og virkelighet eksisterer om
hverandre. Den mest kjente dansen, La
Diablada, kommer fra Oruro og symboliserer kampen mellom Maria og Djevelen. Danserne har store djevelmasker
med horn og utstående øyne, og en av
danserne er Lucifer, med sorte bukser
og en rikt brodert, sort kappe. Til tross
for de sterke og fargerike kostymene, må
djevlene gi seg når de kommer opp til
kirken. Alle danserne går inn i kirken
på kne, med bøyde hoder i ærbødighet
overfor Jomfru Maria. Når man går på
kne foran altertavlen med Jomfruens
bilde kan man ønske seg noe, noe som
Hun vil oppfylle hvis man danser i karneval tre år på rad.
Karneval er vått. Det er vann og det
er øl. Vannkrigen begynner allerede rett
etter nyttår. Vannballonger selges på alle
gatehjørner, ferdig fylte med vann, ti for
en peso. Ingen er trygge. Selv om de fleste ballongene kommer fra tenåringsgutter, med tenåringsjenter som mål, er det
langt fra alle som har like god treffsikkerhet, så det beste er å ha ekstra skift i
veska, enten man er advokat, kioskdame
eller turist. Men det er forbudt å kaste
vann på danserne, de skal få danse i
fred.
Det er derimot ikke forbudt å gi danserne øl. Hvis du danser er det svært
sannsynlig at du blir tilbudt drikke av
både den ene og den andre sorten fra
publikum underveis, og det er uhøflig å
ikke ta imot. Oruros innbyggere klager
hvert år på hvor fulle alle blir under karneval, men alle anerkjenner også at det
er lite å gjøre med drikke igjen så lenge
karnevals hovedsponsor er Cervezería
Paceña, landet største byggeri. Det er
også vanlig å si at karneval er den eneste
helgen i året da alle i byen, både fattige
og rike, tar seg råd til å drikke øl.
Da Sarah og jeg kom ut av kirka etter fem timers dansing gjennom byens
gater var føttene såre og hodene våre fylt
av helt nye inntrykk. Karneval handler
om mye mer enn å danse, det handler om
å øve i flere uker i forveien, det handler
om alt du ikke har råd til fordi kostymene
koster så mye og det handler om respekt
Karneval i Oruro
Sølveig Aamodt
26
for hverandre, for tradisjoner og for religion. Mest av alt handler det om glede
og forvandling, det å føle at den ytterste
periferi med ett blir verdens sentrum, at
alle strenge normer oppløses, man har
lov til å være forelsket, full og gavmild,
alle intriger settes på vent og tiden står
stille, bekymringer kan utsettes til etter
karneval. Den stoltheten og gleden alle
byens innbyggere føler under karneval
overskygger alle sorgene man strir med
resten av året, sorger som er uunngåelige
i en fattig by i et fattig land der det som
avgjør framtiden din ligger langt utenfor
din kontroll. For Sarah og meg handlet
ikke det å danse i karneval om få oppfylt
et ønske hos Jomfru Maria, det handlet
om et annet ønske, et inderlig ønske om
å forstå dette landet og den virkeligheten
dets innbyggere lever i. Og der, på trappene utenfor Iglesia de Socavon på lørdag
kveld i Carnaval 2001, ble ønsket oppfylt.
Vi var en del av en magisk verden, en verden der alt smelter sammen til noe som er
større enn en selv, kall det Gud, kall det
Pachamama, kall det fellesskap eller overtro, det er karneval i Oruro uansett.
h
